Kong Håkon 6. Magnusson undervurdert og glemt?

Håkon 4. Håkonsson (1217-1263), hans sønn Magnus Lagabøter (1263-1280) og sønnesønn Håkon 5 (1299-1319), står alle fram i våre historiebøker som store og betydningsfulle ledere i middelalderens Norge. Håkon 5.s oldebarn Håkon 6. Magnusson (1355-1380) derimot nevnes ofte bare i en bisetning og da som dronning Margrets ektemann. At Håkon 6. var like mye svensk som norsk, har kanskje gjort ham mindre interessant for oss, selv om både han og hans far Magnus Eirkisson, på mange måter videreførte Håkon 5.s livsverk.

Artikkelforfatterens rekonstruksjon av kong Håkon 6. Magnusson i hærbunad. Rekonstruksjonen har en feil. Løvene på hestens skabarakk (dekken) burde sett framover. Se forøvrig beskrvelse av kongens våpenskjold og hodepryd nedenfor. Foto Magnus Onsrud.

Sverreætten døde ut på mannssiden med Håkon 5. i 1319. Han ble etterfulgt av barnebarnet, den tre år game Magnus Eiriksson. Han var sønn av kongens datter Ingeborg (1301-ca 1360) og hertug Eirik (død 1318) den svenske kongens yngste sønn. Omstendighetene i Sverige førte til at den unge Magnus også ble svensk konge samme år. Dermed satt de to landene med en felles konge som både var av den svenske folkungeætten og den norske sverreætten.

For den moderne nordmann, er Kong Magnus kanskje mest kjent fra Sigrid Undsets romaner om Kristin Lavransdatter. Han vokste opp hos moren på Varbergs slott. Som kongemor, fikk Ingebjørg først stor innflytelse over styret av begge sønnens kongeriker. Hun omga seg med mannes tidligere medhjelpere, blant annet dansken Knut Porse, hertug av Halland og Estland, som hun giftet seg med i 1327. Lykken ble kortvarig da han døde allerede i 1330. Styret hennes var lite populært blant adelen. Alt i 1322 gjorde først svenskene opprør og overtok formynderstyret. I 1323 gjorde nordmennene det samme og valgte herr Erling Vidkunsson til riksforstander.

Kong Håkon6. Mangussons våpenskjold og hjelmpryd slik den er gjengitt i Gelre-armorialen utarbeidet av herolden Claes Heinen (1340-1414) på andre halvdel av 1300-tallet (1369-1395). Våpenskjoldet er en kvadrering av sverreættens stående gull løve som holder hellige Olavs øks på rød bunn og folkungættens gull løve på blå bunn. Det viser dermed de to kongsættene kongen nedstammer fra på farsiden. Hjelmpryden er en påfugl med og kan spores tilbake til Håkon 5’s segl.

Kong Magnus ble gift med Blanka av Namur i 1335. Etter å ha nådd myndig alder året etter, tok han så over styret av sine to riker. I 1339 fikk de sønnen Erik, året etter Håkon og deretter ytterligere tre barn. I følge tradisjonen stammer det kjente barnerimet «Ride ride ranke» fra dronning Blanka og hennes lek med barna. Opprinnelig het kanskje ikke hesten i rimet Planke, men Blanka.

Den samme idyllen opplevde ikke kongen i styret av sine to kongeriker. Spesielt i Sverige møtte han mye motstand. Den Hellige Birgita som var ved hoffet for å støtte dronningen Blanka, gjorde det hun kunne for å skade Magnus ved å utgi sine visjoner, der hun hevdet at jomfru Maria anså kongen for å være homofil, en uhyrlighet i middelalderen. Det antas at hennes motiv var å få satt sin egen sønnesønn, Karl Karlsson, på tronen.

Nordmennene ønsket på sin side å komme ut av felleskongedømmet med Sverige. I 1343 valgte de derfor kongens nest eldste sønn, den tre år gamle, Håkon til norsk konge. Dette var i konflikt med arveloven. Den var tydelig på at kongens eldste sønn hadde arverett. Med moderne ord, kan kongevalget karakteriseres som et statskupp av det norske riksrådet. Riktignok forelå en avtale om at kong Håkon 6. skulle styre under sin fars formynderskap, men i realiteten ble makten overtatt av riksrådet. Året etter ble den eldste sønnen, Erik Magnusson, valgt til tronfølger i Sverige.

I 1356 gjorde Erik, sammen med flere svenske stormenn opprør mot kong Magnus som måtte avstå en stor del av Sverige til sønnen. Kong Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot den opprørske sønnen og hans medsammensvorne.

Da Erik døde plutselig i 1359, var Magnus igjen svensk enehersker. En skuffet kong Valdemar invaderte Skåne i 1360, erobret Öland og plyndret Visby. Hvordan Norge og Sverige burde svare på angrepet, skapte strid mellom kong Magnus og sønnen kong Håkon. I november 1361 endte striden med at kong Håkon fengslet faren, og 15. februar 1362 ble kong Håkon valgt til svensk konge.

Håkon 5.s segl som viser både løven med Olavsøksen og hjelmpryden, påfuglhalen med riksvåpnet (løve med olavsøksen).

Kort tid etter gjorde han imidlertid forlik med faren om i fellesskap å regjere Sverige, som raskt ble fulgt opp av et nytt forlik med danske kongen. Sistnevnte resulterte i bryllup mellom kong Håkon og Valdemars datter Margrete i 1363. Ekteskapet mellom de to skulle senere få uante konsekvenser for Nordens historie. På kort sikt føret forbindelsen til ny konflikt med svensk adel som hadde ønsket kongen gift med Elisabet av Holstein. I misnøye vendte de seg til hertug Albrekt 3. av Mecklenburg. I 1363 kom han til Stockholm med stort hærfølge, og ble valgt til svensk konge året etter. Magnus og Håkon mistet dermed kontrollen over Sverige, med unntak av Västergötland, Värmland og Dalsland. Da de prøvde å gjenerobre de tapte områdene i 1365, ble de slått ved Gata skog, nær Enköping, hvor Magnus ble tatt til fange. I 1371 ledet Håkon et stort felttog fra Norge og helt fram til Stockholm der han oppnådde å få satt Magnus fri etter seks års fangenskap men klarte ikke å fordrive sin rival Albrekt.

Kong Magnus bodde deretter hos sin sønn i Norge, til han forliste og druknet 1.desember 1374 i Bømlafjorden på vei til Tønsberg, for å feire jul med sin sønn og svigerdatter. Kong Håkon fortsatte kampen for sine svenske arveland til sin døde i 1380.

Kong Håkon 6.s regjering kjennetegnes av store ambisjoner og sviktende ressurser. Norge var ikke lengre oldefarens stormakt. Svartedauden som herjet Norge, antakelig fra 1348 til 1350, rev bort over halve befolkingen og undergravde bondesamfunnets skatteevne. I tillegg hadde Sverige styrket sin nordiske posisjon betydelig etter 1300. I Sverige som fortsatt var valgkongedømme, var adelen langt mektigere enn i Norge som hadde vært arvekongedømme siden Håkon 4. Håkonssons sine dager. I tillegg måtte kong Håkon i alle saker ta hensyn til de stadig mektigere Hanseatene. Alt dette gjorde handlingsrommet mindre for den ambisiøse kongen.

Ridder fra 1376, rekonstruksjon.

Håkon 6. ble etterfulgt av sønnen Olav 4. Håkonsson som allerede var valgt til dansk konge etter morfaren kong Valdemar. Det var hans mor dronning Margrete som hadde vært arkitekten bak dette. Like før sønnens alt for tidlige død i 1387, hadde hun også fått ham akseptert som svensk konge og slik samlet Norden i sin hånd gjennom sønnens tre kongekroner.

Sønnens plutselige død måtte ha vært et forferdelig slag mot Margrete. I tillegg til det personlige tapet, falt hele hennes livsverk i grus. Hvordan dronning Margrete reiste seg fra sorg og tap og skapte Kalmarunionen, er imidlertid en annen historie så spektakulær at den har lagt både kong Håkon 6. og faren kong Magnus i historiens skygge. Likevel skal vi ikke glemme at de var med å legge grunnlaget for den suksess dronning Margrete senere skulle få. Se egen artikkel om rekonstruert harnisk (rusting) fra kong Håkon 6.s tid.

Hvorfor er Stiklestad så viktig?

Slaget ved Stiklestad står sammen med 17. mai 1814 som et av de sentrale vendepunktene i norsk historie. Hvorfor har slaget hvor Norges nasjonalhelgen Olav den Hellige ble drept, fått en slik posisjon? 

Halfdan Egedius illustrasjon fra 1899 som viser at Kalv hugger kong Olav i halsen med stridsøksa. Sammenlignet med Bayeuxteppet fra 1077 som forteller om William Erobrerens invasjon av England i 1066, er kongen relativt riktig framstilt. Et unntak er skjoldene, som hadde antagelig hadde fått dråpeform på dette tidspunktet. Før kong Olav tok kongemakten over nordmennene, hadde han omkring vært i tjeneste hos Williams bestefar som var hertug av Normandie. Olav hadde ganske sikkert med seg utstyr og militær kompetanse da han kom til Norge omring 1015.

Olav Haraldsson eller Den Hellig, som vi kaller ham i dag, led i realiteten samme skjebne som Håkon den Gode og Olav Trygvasson før seg.  Alle ble de felt av norske stormenn som stod i ledtog med danskekongen. Ingen av dem ønsket et norsk kongedømme. Stormennene kjempet for sine lokale selvråderett mens danskene mente at i hvert fall Sør-Norge tilhørte dem og ikke Harald Hårfagres etterkommere. At kampen stod mellom hedninger og kristne er en usann myte som har fått vokse fram. Så vel danskenes konge og flertallet av stormennene ved Stiklestad var kristne og begge parter hadde hedninger i sine rekker

Kong Olavs forsøk på å gjenerobre sitt tapte kongedømme endte som vi alle vet, i død og fordervelse for kongen på Stiklestad 29.juli 1030. Landområdet som en dag skulle bli Norge ble lagt under dansk overherredømme. De norske stormennene ble hans vasaller.

Først nå skjer det som gir Stiklestad historisk betydning. Kong Olavs hirdbiskop Grimkjell utroper kongen til helgen på bakgrunn av påståtte hendelser rundt kongens lik. Slik blir plutselig kong Olav Haraldsson, Hellig Olav. Samtidig øker misnøyen blant norske stormenn mot danskenes styre. De samler seg under trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve og henter i 1035 hjem kong Olavs sønn Magnus og gjør ham til konge.

Kampen mot Olav den Hellige, hadde først samlet stormennene. I neste omgang velger de å kaste av seg danskestyret og ta nettopp helgenkongens sønn til konge over nordmennene. Historien har mange merkelig paradokser. Uansett, sterkt influert av biskop Grimkjell, ble Hellige Olav utrop til Norges evige konge. Loven ble at hans etterkommere skulle regjere i hans sted og navn. Dette ble gjeldende sedvane fram til reformasjonen. Fra 1035 har Norge med unntak av en kort periode midt på 1100-tallet, vært et samlet kongedømme som ble regjert av norske konger fram til unionstiden på slutten av 1300-tallet. En kan derfor si at kong Olav Haraldsson store innsats for Norge gjorde han ikke som aktiv konge men som død.

Helgener representeres gjerne av det våpen som drepte dem. Da kong Olav Haraldsson i følge sagnene, ble drept av en øks, er dette våpenet i følge tradisjonen hans merke. I dag er det fortsatt hans øks den Norske Løve bærer. Også den norske kirkes merke består av to olavsøkser og et kors. Nordens mektigste katedral Nidarosdomen er bygg for å være hans hvilested og alle norske middelalderkonger måtte avlegg ed på hans kiste.

Mange mener at det var Harald Hårfagre som samlet Norge. Det er bare delvis sant. Han sådde ideen om å samle landområdet langs nordveien til et kongedømme, kanskje etter inspirasjon fra Karl den Store. Men det var mennene som samlet seg til kamp mot Olav Haraldsson på Stiklestad som fullførte samlingen, da de satte Magnus den Gode på tronen i 1035. Nettopp dette gjør slaget ved Stiklestad til kanskje det største veiskillet i norsk historie, foranledningen til at nordmennene ble enige om å etablere et kongedømme.

A1’s historietime

Boybandet A1, lansert i mars en ny musikkvideo fra vikingtiden. Hovedplottet består av en gruppe skiløpere som fører et barn i sikkerhet fra en røverbande ledet av en maskert rytter. Det sies ikke i videoen, men handlingen bringer tankene mot birkebeinernes flukt med Håkon kongssønn over fjellet fra Gudbrandsdalen til Østerdalen. Denne hendelsen som markeres gjennom det årlige birkebeinerrennet, fant imidlertid sted i 1206 og ikke i vikingtiden som regnes fra 793 til 1030.

Flyttingen av kongssønnen i 1206 til kong Inge i Trøndelag, var en planlagt operasjon og ble gjennomført uten voldsepisoder under veis. Riktig nok fikk rykter om at biskop Nikolas menn var i ferd med å innhente dem, barnemoren og de ledende birkebeineren i gruppa til å sende Torstein Skeival og Skjervad Skrukka i forveien over fjellet med kongssønnen. Alle kom imidlertid i god behold og samlet, vel fram til kong Inge og kongssønnen skulle senere bli en av Norges største middelalderkonger, Håkon 4. Håkonsson (se min tidligere blogg, Den største kongen).

Det mest negative ved videoen er at den bygger oppunder missoppfatningen om at birkebeinerne var vikinger. I 1206 var derimot birkebeinerne den ledende politiske bevegelsen i et relativt avansert middelaldersamfunn og utgjorde en stor del av Norges adel. De levde, kledde seg og kjempet slik riddere/adel i andre europeiske land gjorde. Torstein og Skjervad tilhørte nok kong Inges hird eller var herresveiner for en av stormennene som fulgte kongsbarnet nordover.

Kampsenene ser sikkert tøffe ut, men gir et galt bilde av hvordan kamp egentlig foregikk. Både baglere og birkebeinere var veltrente og disiplinerte soldater som kjempet sammen og som alltid utnyttet fordelen ved å være flere. I videoens siste kampsene som sikker mange synes er heftig, gjør rytteren alle de feil det er mulig å gjøre. Fordelen med hest er fart og tyngde. I stedet for å utnytte dette, rir lederen av røverbanden som er ute etter barnet, rolig fram til motstanderne stopper opp og hugger etter mennene på bakken. Ikke rart han i neste øyeblikk er ute av sadelen og hjelpeløs på bakken.

Mange finner sikker videoen actionfylt og underholdende. At et ledende poppband bruker elementer folk flest oppfatter som norsk historie, oppfattes sikkert også som positivt. Nettopp det er imidlertid problemet med denne type underholdning som desverre har et langt større publikum enn det reel historieformidling har. Som så mye annet, er dette laget kun for underholdning. Uten noe relasjon til fakta, underbygger og forsterker denne type underholdning mange av de feiloppfatninger som finnes i forhold til vår historie og slik sett hindrer oss i en bedre forståelse av oss selv som folk og nasjon.

Manusforfatter og regissør kan umulig ha lest de første siden i Håkon Håkonssons saga som beskriver denne hendelsen, eller satt seg inn i tiden dette skjedde. Det virker som de bare har brukt det lille de husker fra historietimene på skolen, noe som ikke kan være mye. Så har de krydret med maskerte røvere og ekstra action. I en skala fra 1 til 10, holder det historisk innhold knapt til 2 mens bekledning og utrustning når maksimalt 3. For de som liker A1 og ikke kjenner sin middelalderhistorie, er dette sikkert dessverre, likevel en god og underholdende video.

Birkebeineren – høymiddeladerens samfunnstopp

Så reiste Øystein nord til Norge og kom ned i Viken; straks samlet det seg folk om ham, og flokken vokste. De tok Øystein til konge og reiste med flokken omkring i Viken om vinteren. Men fordi de hadde lite penger, rante de vidt og bredt; mange steder samlet lendmennene og bøndene folk mot dem. Når de ikke kunne greie seg mot overmakten, rømte de bort til skogene og lå lange stunder i ødemarkene. Da gikk klærne av dem, så spente de never om leggene og da kalte bøndene dem for birkebeinere. Slik introduserer Snorre Sturlasson opprørsflokken som oppstod i 1176, etter at Erling Skakke med støtte fra kirken og danskekongen, hadde tatt makten i Norge, og satt sin sønn Magnus Erlingsson på tronen i 1164. Dette er fortsatt manges oppfatning av Birkebeinerne.

Kong Sverre med løven på brystet, leder sine birkebeinere under felttog mot opprørske østlandsbønder vinteren 1200. Illustrasjonen er basert på sagaens detaljerte beskrivelse av kongen. Malt av i acryl av Ola Onsrud.

Da Torstein Skeival og Skjervad Skrukka brakte kongsbarnet over fjellet midtvinters 30 år senere, i 1206. Var birkebeinerne blitt noe ganske annet. Ved siden av kirken var de nå landets mektigste gruppering eller politiske parti som vi ville kalt dem i dag.

Den store omveltningen for birkebeinerne startet i 1177. Da tok de Sverre Sigurdsson til ny høvding. Den lille mystiske presten fra Færøyene, som historikerne aldri er blitt klok på, skulle under navnet kong Sverre bringe seg selv og birkebeineren til toppen av den norske samfunnspyramiden. Han skulle revolusjonere både krigføring og statsapparatet. Da kong Sverre stod tilbake som enekonge i 1184, var også det gamle norske aristokratiet nærmest hugget vekk og erstattet av birkebeinere. De utgjorde nå kongens lendmenn og skutilsveiner, baroner og riddere som de ble kalt etter 1277. Fred med kirken oppnådde kong Sverres aldri. Mot slutten av hans liv, reiste kirken anført av biskop Nikolas i Oslo og erkebispen i Nidaros og med dansk støtte, baglerflokken i et forsøk på å gjenerobre posisjonen kirken hadde hatt under Magnus Erlingssons styre. Danske kongen hadde nok i tillegg sin egen agenda i forhold til landet rundt Oslofjorden.

Da kong Sverre døde i 1202, tok imidlertid historien nok en underlig vending. Bagleren inngikk forlik med birkebeineren. Kong Sverres sønn Håkon ble kongen over hele landet og for de to rivaliserende flokkene. Da freden endelig hadde senket seg, døde plutselig kong Håkon Sverresson. Sagaen visker om mord og forgiftning og peker like mye mot konglige rivaler i birkebeinernes rekker som mot baglerne. At kong Håkons nevø som etterfølger ham på tronen, dør like brått kort tid senere, fyrer oppunder spekulasjonene. Uansett sannhetsgehalt i denne mystiske middelalderske kriminalhistorien, ble kong Håkons søskenbarn Inge Bårdsson valgt til konge av birkebeinerne uten noe samtykke fra eller dialog med baglerlederne.

Resultatet ble katastrofalt. Bagleren strammet kontrollen over Østlandet, valgte seg en etterkommer etter kong Magnus Erlingsson til konge, for så å utfordre birkebeinerne om kongemakten i landet. Fortsatt stod birkebeinerne sterkest på slagmarken, men baglerne hadde kirken og biskopenes enorme ressurser i ryggen. En må ikke glemme at kirken eide 30 til 40 % av all jord i Norge i høymiddelalderen.

Det var i denne situasjonen, vi fikk hendelsen som er utgangspunktet for dagens birkebeinerrenn. Det viste seg at det fantes en uekte sønn etter kong Håkon Sverresson i Østfold. Moren Inga fra Varteig var antagelig datter av en lokal adelsmann og muligens bagler. Uansett et barnebarn på farsiden etter kong Sverre, var verdifullt for en hver med ambisjoner om å styre Norge. Sagaen forteller at guttens liv var i fare, men det kunne i like stor grad vært frykt for at kongssønnen skulle falle i biskop Nikolas hender som førte til handling. Før Jul i 1205 besluttet i hvert fall Inga sammen med lokale birkebeinere om å føre sønnen Håkon Håkonsson til kong Inge i Nidaros. At mennene som eskorterer Inga nordover betegnes som birkebeinere, antyder at de tilhører konge Inges hird og slik sett tilhørte kongens maktapparat.

I boken "Den norske ridder" beskrives organiseringen av birkebeinerkongedømmet, http://www.licentia.no

Mye taler for at Torstein Skeival og Skjervad Skrukka som bar kongssønnen gjennom stormen, over fjellet til Østerdalen i 1206, da følget trodde de skulle bli innhentet av oslobispens menn på Lillehammer, ikke var småkors folk. Derimot er det sannsynlig at de tilhørte birkebeinerkongens hird. I så fall kunne de godt ha vært hirdmenn eller gjester og hva vi vil kalle lavadel. Alternativt kunne de vært huskarer for en av birkebeinerhøvdingene som fulgte Inga og sønnen nordover. Sagaen antyder at de i hvert fall var menn med autoritet. Uansett de som gikk over fjellet tidlig på nyåret i 1206 tilhørte toppskiktet i det norske middelaldersamfunnet. Deres oppdrag var heller ikke å redde et lite barn, men å sikre birkebeinernes maktposisjon i Norge, noe den unge kongssønnen også gjorde som kong Håkon Håkonsson, kanskje den mektigste konge som har sittet på Norges trone.

Hirden – noe annet enn det du tenker på!

Rekonstruksjon av skutilsvein fra ca 1250. Han har full brynekledning og våpen og utstyr tilsvarende en europeisk ridder fra samme periode. I 1277 fikk de skutilsveinene tittelen ridder av kong Magnus Lagabøter. Foto: Kristine Onsrud.

Begrepet hird skaper fortsatt negative assosiasjoner hos det store flertall av nordmenn. De fleste tenker umiddelbart på Quislings brunskjorter som løp Hitlers ærend under andre verdenskrig. Hirden var opprinnelig verken en nyskapning fra Quislings side eller en nasjonalsosialistisk organisasjon. Derimot var hirden de norske middelalderkongers maktapparat. Fra 12 til 1400-tallet var hirden også identisk med den norske adel. Kongens hirdlov regulerte rang, rettigheter og krav til norske adelsmenn.

Hird nevnes først gang i forbindelse med kong Olav Haraldsson (den Hellige) på begynnelsen av 1000-tallet, som muligens tok med seg både navn og organisasjonsformen fra England. Opprinnelig betegner hirden den væpnede flokken en stormann eller konge holdt seg med som livvakt. Denne flokken av hærmenn ble blant annet brukt som politisk pressmiddel eksempelvis på tinget. Den som møtte med flest menn, fikk gjerne medhold.

Etter konge Håkon Håkonsson endelig avsluttet borgerkrigen som hadde herjet Norge siden midten av 1100-tallet med sin seier over hertug Skule i 1240, ble hele den norske adelen organisert inn under hirden. Hirdloven fra kong Magnus Lagabøters tid forteller om tre hirdklasser. Kjertesveinene er unge menn av adelig herkomst som er i kongens tjeneste for å fostres til framtidige adelsmenn. Gjesten er kongens politistyrke og eliteforband. De ble rekrutter fra den øver bondestanden. Navnet spilte på at de besøkte kongens fiender. Se organisajsonskartet nederst i artiklen. Den øverste hirdklassen var hirdmennene som i 1277 fikk tittelen væpner da kong Magnus Lagabøter tilpasset den norske rangordning til europeisk standard, den tidens EU tilpasning. Hirdmennene utgjorde kongens livvakt og innehadde de militære og administrative lederstillingene i landet og styrte de ulike syslene riket var delt i. Hirdloven setter også klare krav til stridsutrustning for de ulike hirdklassene som tilsvarer rustningene vi ser blir brukt i øvrige Europa i samme tidsperiode.

De beste og gjerne de mest høyættede av hirdmennene, ble utnevnt til skutilsveiner. Tittelen ble endret til ridder i 1277. Skutilsveinene bekledde de øverste posisjonene i samfunnet sammen med lendmennene. Sistnevnte fikk tittelen baroner i 1277 og utgjorde den indre kretsen rundt kongen og var hans nærmeste rådgivere ved siden av hirdprestene. Hirdens ledelse ble rekruttert blant lendmennene og skutilsveinene. Antall norske lendmenn antas å ha ligget fra 12 og opp mot 20.

I tillegg til lendmenn kunne kongen også utnevne jarler og hertuger. Med unntak av hertug Skule som var kongens svigerfar, var alle norske hertuger kongssønner og etterfulgte sin far eller bror som konge. Av jarler fantes to typer. På den ene siden hadde vi jarlen over Orknøyene, et arvelig jarledømme etablert av Harald Hårfagre. På tilsvarende måte åpner hirdloven for at kongen kunne sette en jarl over Island, noe som ble gjort kun en gang under kong Håkon Håkonsson. Den andre type jarl var den innenlandske. Denne jarlen var på mange måter en kongelig nestkommanderende. Kong Sverre ga rivaliserende kongssønner jarlsnavn for ikke å bli utfordret av dem. Problemene slike løsninger skulle vise seg å gi, kan være grunnen til at hirdloven advarer mot å utnevne innenlandske jarler.

Hirdmenn flest hadde gjerne eget væpnet følge av huskarer eller herresveiner, ut fra hva egen økonomisk situasjon tillot. Flertallet hadde nok kun en til to mann. Lendmenn skulle imidlertid ha minimum fem og maksimum førti herresveiner. Det øvre takt er antagelig satt, for at ingen baron skulle kunne utfordre kongen. Jarler og hertuger kunne ha egen hird, men den skal i følge loven alltid være mindre enn kongens og være underlagt kongens kommando i krig.

Et forsøk på en skjematisk beskrivelse av hirdorganisasjonen på andre halvdel av 1200-tallet. Spesielt lendmennene er vanskelig å plassere. Stallaren som var en av dem, var som hirdens leder deres foresatte. På den annen side var de kongens rådgivere på lik linje med stallaren.

Fra kong Sverres tid (1177-1202) ble landet organisert i sysler med en konglig utnevnt sysselmann som leder. Sysselmannen stod for politimyndighet, domsmyndighet, forsvar og skatteinndrivning på konges vegne. Embete ble gitt til lendmenn, skutilsveiner eller ordinære hirdmenn, men de var ikke arvelig og kongen kunne skifte ut sysselmennene etter eget godbefinnende. Normalt fikk du sysler i andre landsdeler enn du selv kom fra og sylene ble jevnlig rotert for at ingen skulle slå røtter. På denne måte opprettholdt den norske kongen en maktposisjon over adelen få andre europeiske konger maktet. Hirdsystemet i den form det hadde fått på 1200-tallet, ga den norske konge det styringsverktøy og maktapparat som muliggjorde Norgesveldet i norsk høymiddelalder.

For de som vil vite mer om hirden, kan Hirdskråen, kong Magnus Lagabøters hirdlov kjøpes fra Risksarikviet. Kongespeilet er også tilgjengelig i flere utgaver. I tillegg vil min bok ”Den norske ridder – kongens håndgangne menn” som blir utgitt på Licentia Forlag i desember 2010, blant annet ta for seg kongens hird.

Norske riddere

Ridder Påls gravstøtte fra ca 1300. Den viser en norsk ridder i heldekkende brynjekledning med tønnehjelm normalt kun brukt i kamp til hest. Den kan i dag ses i krypten i Nidarosdomen. Foto: Ola Onsrud 2010

Har Norge riddere? Ja selvsagt. Norge har riddere i fleng. Sammen med mange andre er både Wenke Foss og Ole Gunnar Solskjær riddere av sankt Olav. Helt siden Oskar den 2. innstiftet ordene i 1887, er den tildelt nordmenn som på ulike måter har utmerket seg.

Dette er da ikke ordentlig riddere, vi du kanskje innvende, mens tankene farer til middelalderens harniskkledde menn på fyrige hester klare til dyst? Kanskje ikke? Men opprinnelsen av de mange europeiske ridderordener stammer imidlertid fra nettopp fra disse rustningskledde menn, som var sin tids stridsvogner.

Det hele begynte i 1095 da pave Urban den 2. manet europeerne til kamp mot sarasenerne og nærmest opphevet det femte bud. Plutselig var det greit å slå i hjel din neste, bare han var en vantro. Etter det første korstogs overraskende erobring av Jerusalem i 1099, kom behovet for å beskytte det nye hellige kongeriket korsfarerne hadde etablert med Jerusalem som hovedstad. Slik oppstod tempelridderne og hospitalerne, to væpnede munkeordener som forsvarte kriken, den rette tro og det hellige land. Etter hvert fikk disse to selskap av flere krigerbrorskap som også var direkte underlagt Paven, og sammen ble den katolske kirkes egen hærmakt i kampen mot andreledes troende. 

Disse geistlige ridderordener satte snart standarden for ridderidealet. Antakelig var det ønsket om å skaffe seg en like dedikert og lojal krets av riddere at Edvard den 3. av England grunnla Hosebåndordenen i 1348. Så vellykket var dette, at denne type verdslige ridderordener ble kopiert av Europas øvrige konger og keisere. I nyere tid har disse ordene gått fra å være politisk og militær eliteorganisasjoner og rekrutteringsgrunnlag for kongens maktapparat til å bli rene æresbevisninger. Ikke rart Norge måtte ha sin sankt Olav når landet mot slutten av 1800-tallet startet på veien mot sin selvstendighet som kom i 1905.

Riddere var imidlertid ikke noe nytt i Norge i 1887.  Siden 1100-tallet var de fremste menn i kongens hird skutilsveiner og lendmenn. Både Magnus Lagabøters hirdlov og kongespeilet fra midten av 1200-tallet gir en detaljert beskrivelse av hirden som organiserte den norske adel. I 1270 bestemte kong Magnus Lagabøter at skutilsveiner skulle kalles riddere og lendmenn for baroner. Samtidig fikk de ordinære hirdmenn tittelen væpner som er den europeiske adelsrangen under ridder. Sagaene som omhandler tiden før 1270 forteller om kongenes lendmenn og skutilsveiner som krigere, generaler og konglige embetsmenn. Kilder fra tiden etter 1270 bekrefter at Norge da hadde sine riddere og baroner med de samme oppgaver.

Gravstøtte fra andre halvdel av 1200-tallet funnet i Nidarosdomen. Den uidentifiserte ridderen har brynje og tønnehjelm. Skjoldmerket (våpenskjoldet hans) viser en pokal og en palmegren som peker mot at han har vært på pilegrimsreise eller korstog. Minjatyrskoldene på skuldrene (kun et ses her) er for ekstra beskyttelse, samtidig som det viser ridderens identitet. Foto: Ola Onsrud 2010

Selv om norske stormenn var riddere av rang, trengte det nødvendig vis ikke å bety at de kjempet som sine utlandske kollegaer til hest i full brynjekledning og fra andre halvdel av 1300-tallet i full harnisk. Magnus Lagabøters hirdlov fra 1260-tallet som er bevart i sin helhet og beskriver hirdklassene krav til stridsutrustning, antyder imidlertid at de gjorde det. Skutilsveinens lovpålagte utrustning og våpen, er identisk med det vi vet utenlandske riddere brukte i samme tidsperiode. At brynjehoser (benklær i brynje) inngår i rustningskravet, vitner om at det var forventet at skutilsveinen skulle kunne kjempe effektivt fra hesteryggen. Med knelang brynje under tilsvarende langt panser er brynjehoser nærmest overflødig i bakkekamp. Pansring av ben var stort sett til nytte for rytter. Skulle du ikke kjempe til hest, ville du droppet den ekstra tyngden brynjehosene medfører og kanskje aller mest den betydelige kostnaden de representerte. Sagaen forteller også om flere slag og trefninger hvor rytteri, det vil si hærmenn til hest, spiller en rolle. Kongespeilet presisere også viktigheten for alle hirdmenn å trene våpenferdigheter både til hest og til fots. Den inneholder nærmest et treningsprogram for kamp til hest, helt på linje med hvordan en ser rytterkrigere på kontinentet kjempet fra hesteryggen. Bevarte gravsteiner fra 1300-tallet viser den døde ridderen i full brynjekledning og lukket hjelm som ble brukt i kamp fra hest som på bildene til høyre.

Mye peker på at Norge hadde sine riddere som kjempet til hest i full harnisk, som i øvrige europeiske land. Etter at Jan Guillou skrev sin bok om tempelridderen Arn, virker det allment akseptert at Sverige hadde slike riddere fra 1100-tallet. Samtidig er det fortsatt mange som tviler på at Norge hadde det, enda kongeriket Norge var langt sterkere og mer utviklet. Merkelig!

All informasjon jeg har samlet om hirden og et norsk riddervesen, kommer i boken ”Den norske ridder. – Kongens håndgangne menn” som vil bli utgitt på Licentia Forlag i desember 2010.