Håkon 4. Håkonsson (1217-1263), hans sønn Magnus Lagabøter (1263-1280) og sønnesønn Håkon 5 (1299-1319), står alle fram i våre historiebøker som store og betydningsfulle ledere i middelalderens Norge. Håkon 5.s oldebarn Håkon 6. Magnusson (1355-1380) derimot nevnes ofte bare i en bisetning og da som dronning Margrets ektemann. At Håkon 6. var like mye svensk som norsk, har kanskje gjort ham mindre interessant for oss, selv om både han og hans far Magnus Eirkisson, på mange måter videreførte Håkon 5.s livsverk.
Artikkelforfatterens rekonstruksjon av kong Håkon 6. Magnusson i hærbunad. Rekonstruksjonen har en feil. Løvene på hestens skabarakk (dekken) burde sett framover. Se forøvrig beskrvelse av kongens våpenskjold og hodepryd nedenfor. Foto Magnus Onsrud.
Sverreætten døde ut på mannssiden med Håkon 5. i 1319. Han ble etterfulgt av barnebarnet, den tre år game Magnus Eiriksson. Han var sønn av kongens datter Ingeborg (1301-ca 1360) og hertug Eirik (død 1318) den svenske kongens yngste sønn. Omstendighetene i Sverige førte til at den unge Magnus også ble svensk konge samme år. Dermed satt de to landene med en felles konge som både var av den svenske folkungeætten og den norske sverreætten.
For den moderne nordmann, er Kong Magnus kanskje mest kjent fra Sigrid Undsets romaner om Kristin Lavransdatter. Han vokste opp hos moren på Varbergs slott. Som kongemor, fikk Ingebjørg først stor innflytelse over styret av begge sønnens kongeriker. Hun omga seg med mannes tidligere medhjelpere, blant annet dansken Knut Porse, hertug av Halland og Estland, som hun giftet seg med i 1327. Lykken ble kortvarig da han døde allerede i 1330. Styret hennes var lite populært blant adelen. Alt i 1322 gjorde først svenskene opprør og overtok formynderstyret. I 1323 gjorde nordmennene det samme og valgte herr Erling Vidkunsson til riksforstander.
Kong Håkon6. Mangussons våpenskjold og hjelmpryd slik den er gjengitt i Gelre-armorialen utarbeidet av herolden Claes Heinen (1340-1414) på andre halvdel av 1300-tallet (1369-1395). Våpenskjoldet er en kvadrering av sverreættens stående gull løve som holder hellige Olavs øks på rød bunn og folkungættens gull løve på blå bunn. Det viser dermed de to kongsættene kongen nedstammer fra på farsiden. Hjelmpryden er en påfugl med og kan spores tilbake til Håkon 5’s segl.
Kong Magnus ble gift med Blanka av Namur i 1335. Etter å ha nådd myndig alder året etter, tok han så over styret av sine to riker. I 1339 fikk de sønnen Erik, året etter Håkon og deretter ytterligere tre barn. I følge tradisjonen stammer det kjente barnerimet «Ride ride ranke» fra dronning Blanka og hennes lek med barna. Opprinnelig het kanskje ikke hesten i rimet Planke, men Blanka.
Den samme idyllen opplevde ikke kongen i styret av sine to kongeriker. Spesielt i Sverige møtte han mye motstand. Den Hellige Birgita som var ved hoffet for å støtte dronningen Blanka, gjorde det hun kunne for å skade Magnus ved å utgi sine visjoner, der hun hevdet at jomfru Maria anså kongen for å være homofil, en uhyrlighet i middelalderen. Det antas at hennes motiv var å få satt sin egen sønnesønn, Karl Karlsson, på tronen.
Nordmennene ønsket på sin side å komme ut av felleskongedømmet med Sverige. I 1343 valgte de derfor kongens nest eldste sønn, den tre år gamle, Håkon til norsk konge. Dette var i konflikt med arveloven. Den var tydelig på at kongens eldste sønn hadde arverett. Med moderne ord, kan kongevalget karakteriseres som et statskupp av det norske riksrådet. Riktignok forelå en avtale om at kong Håkon 6. skulle styre under sin fars formynderskap, men i realiteten ble makten overtatt av riksrådet. Året etter ble den eldste sønnen, Erik Magnusson, valgt til tronfølger i Sverige.
I 1356 gjorde Erik, sammen med flere svenske stormenn opprør mot kong Magnus som måtte avstå en stor del av Sverige til sønnen. Kong Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot den opprørske sønnen og hans medsammensvorne.
Da Erik døde plutselig i 1359, var Magnus igjen svensk enehersker. En skuffet kong Valdemar invaderte Skåne i 1360, erobret Öland og plyndret Visby. Hvordan Norge og Sverige burde svare på angrepet, skapte strid mellom kong Magnus og sønnen kong Håkon. I november 1361 endte striden med at kong Håkon fengslet faren, og 15. februar 1362 ble kong Håkon valgt til svensk konge.
Håkon 5.s segl som viser både løven med Olavsøksen og hjelmpryden, påfuglhalen med riksvåpnet (løve med olavsøksen).
Kort tid etter gjorde han imidlertid forlik med faren om i fellesskap å regjere Sverige, som raskt ble fulgt opp av et nytt forlik med danske kongen. Sistnevnte resulterte i bryllup mellom kong Håkon og Valdemars datter Margrete i 1363. Ekteskapet mellom de to skulle senere få uante konsekvenser for Nordens historie. På kort sikt føret forbindelsen til ny konflikt med svensk adel som hadde ønsket kongen gift med Elisabet av Holstein. I misnøye vendte de seg til hertug Albrekt 3. av Mecklenburg. I 1363 kom han til Stockholm med stort hærfølge, og ble valgt til svensk konge året etter. Magnus og Håkon mistet dermed kontrollen over Sverige, med unntak av Västergötland, Värmland og Dalsland. Da de prøvde å gjenerobre de tapte områdene i 1365, ble de slått ved Gata skog, nær Enköping, hvor Magnus ble tatt til fange. I 1371 ledet Håkon et stort felttog fra Norge og helt fram til Stockholm der han oppnådde å få satt Magnus fri etter seks års fangenskap men klarte ikke å fordrive sin rival Albrekt.
Kong Magnus bodde deretter hos sin sønn i Norge, til han forliste og druknet 1.desember 1374 i Bømlafjorden på vei til Tønsberg, for å feire jul med sin sønn og svigerdatter. Kong Håkon fortsatte kampen for sine svenske arveland til sin døde i 1380.
Kong Håkon 6.s regjering kjennetegnes av store ambisjoner og sviktende ressurser. Norge var ikke lengre oldefarens stormakt. Svartedauden som herjet Norge, antakelig fra 1348 til 1350, rev bort over halve befolkingen og undergravde bondesamfunnets skatteevne. I tillegg hadde Sverige styrket sin nordiske posisjon betydelig etter 1300. I Sverige som fortsatt var valgkongedømme, var adelen langt mektigere enn i Norge som hadde vært arvekongedømme siden Håkon 4. Håkonssons sine dager. I tillegg måtte kong Håkon i alle saker ta hensyn til de stadig mektigere Hanseatene. Alt dette gjorde handlingsrommet mindre for den ambisiøse kongen.
Ridder fra 1376, rekonstruksjon.
Håkon 6. ble etterfulgt av sønnen Olav 4. Håkonsson som allerede var valgt til dansk konge etter morfaren kong Valdemar. Det var hans mor dronning Margrete som hadde vært arkitekten bak dette. Like før sønnens alt for tidlige død i 1387, hadde hun også fått ham akseptert som svensk konge og slik samlet Norden i sin hånd gjennom sønnens tre kongekroner.
Sønnens plutselige død måtte ha vært et forferdelig slag mot Margrete. I tillegg til det personlige tapet, falt hele hennes livsverk i grus. Hvordan dronning Margrete reiste seg fra sorg og tap og skapte Kalmarunionen, er imidlertid en annen historie så spektakulær at den har lagt både kong Håkon 6. og faren kong Magnus i historiens skygge. Likevel skal vi ikke glemme at de var med å legge grunnlaget for den suksess dronning Margrete senere skulle få. Se egen artikkel om rekonstruert harnisk (rusting) fra kong Håkon 6.s tid.
Ola Onsrud 
Hei!
Jeg leser nå Arn Tempelridderen og har sett det du har skrevet om filmen før. Jeg har mange sprøsmål om dagliglivet slik Guilliou beskriver det, som kanskje du kan svare på? Har ikke lest gjennom hele bloggen din, så jeg håper det ikke blir mye dobbelt opp. Jeg skal skaffe meg Stormens tid av Ken Follett som du anbefaler 🙂
De har noen gjestebud hvor det nesten bare er menn. Var det ikke skikken å sitte annenhver kinne og mann? Jeg antar det kunne skje med gjestebud med bare menn, slik det også skjer i våre dager av og til, men tenker at det er Guillous/typisk mannfolkstil å glemme å nevne kvinnene?
Hadde de stigbøyler på Arns tid?
Spiste de virkelig loff i Midt-Østen? Helt hvitt brød ble vel funnet opp så sent som på 1960-tallet eller noe, men de hadde kanskje noe som som var litt lysere enn brødet i Norge?
Spiste de ikke mer grøt enn brød i Norge? Og mer ramsløk enn vanlig løk? Og ingen steder er det nevnt karvekål eller kvann eller brennesle, som de vel spiste mye av?
Når Arn er tempelridder vasker han seg ikke. Jeg trodde den kristne idéen om å ikke vaske seg kom seinere?
Og det er en kvinne som er utro. Hun blir oppdaget av tjenestefolket på gården, og de dreper hirdmannen hun var utro med helt uten videre. Jeg fant et sted hvor det stod at mannen hadde rett til å hogge hodet av den utro etter at kristendommen kom til gården, men her var gårdeieren bortreist og de hadde ikke rettssak eller noe. Kunne det skje på den måten? Og dette er jo tross alt ikke såå lenge etter at folk hadde blitt kristne, men det endret seg kanskje veldig fort?
Så lurte jeg litt på det om klasseforskjellene. Så vidt jeg har forstått ble det endret først med svartedauden. Likevel: Selv om de kanskje så det som naturlig at en trell skulle gjøre det verste arbeidet, var det vel like naturlig, da som nå, at sjefen hjalp til der det passet? Slik gjør vi det i Norge i dag, men kanskje den gang det var mer som i Afghanistan eller mange steder i Afrika at en fin herre blir mindre av å delta i arbeidet?
Så har vi det at Eskil ikke husker sikkert navnene til noen av trellene de hadde som barn. Selv om de bodde mange på gården, hadde de jo ikke TV eller noe og var avhengig av hverandres underholdning. Jeg ser for meg at de bodde tett og kjente hverandre godt, selv på en storgård? De dro jo ikke så mange andre steder.
Det er noe annet som jeg lurer på som ikke har med Arn å gjøre. De norrøne sagaene har en veldig korthugd stil. De franske ridderromanene derimot var fulle av blomstrende ord. Dette er en forskjell mellom nordiske og franske romaner enn i dag. Er det en forskjell som har holdt seg stabil, eller har det gått litt opp og ned? Det samme gjelder det med å kunne si fra til autoriteter. Er det noe som har holdt seg, tror du? (Selv om jeg vel egentlig synes det er litt oppskrytt hvor mye vi kan si fra til autoriteter om)
Kan du svare på noe av dette blir jeg veldig glad. Hvis du ser på bloggen min er du nok mest interessert i det jeg skriver som jeg kaller «ukas undring» 🙂 Ingenting om historie, for det kan jeg ikke mye om 🙂
Her var det mange spørsmål. Når det gjelder mat endrer dette seg selvsagt gjennom middeladeren. For folk flest var nok grøt den vanligste matretten. De som hadde råd krydret den gjerne. Brødet ble ofte brukt av de mer velstående som en talerken for fisk og kjøtt. Så langt jeg vet hadde de ikke brød som i dag. De klarte ikke å få deigen til å heve seg slik vi klarer. Brøde var derfor antakelig flatere og mer kompakt. Når det gjelder bordplasseirng snakkes det gjerne om kvinne og mannssiden. Sett fra et høysete på indre tvervegg (etter 1100) vil kvinnene da fra sitte til høyre og mennene til venstre med de av høyest rang lengst fram. Det finnes også eksempler på at kvinner og menn sitter i ulike lokaler. For fok flest fantes stort sett to typer straff etter kongemakten tok styringen i landet og blodhevnen ble borte (ca 1100). Normalt fikk du en bot. Størrelsen på denne avgjorde hvor alvorlig forbrytelsen du gjorde var. Klarte du ikke å betale bota ble du henrettet. Kongemakten brukte ikke penger på å holde folk i fengsel. Et drap ble oftest straffet med en høy bot som ga god inntekt til kongen, klarte du ikke å betale ble du henrettet. Før lovrevisjonene til Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøter (midten av 1200-tallet) kappet en også hender og føtter av folk som straff. Kirken hadde ansvaret for en egen morallovgivning. Brudd på denne betydde bot til kirken. I tillegg hadde hirden (det vil si den norske adel) en egen lov. Denne er bevart (Hirdloven til Norges Konges og hans Håndgange menn) Når det gjelder skikk og bruk i Norge, kan jeg anbefale boken «Reisefører for Norge det herrens år 1315 av Karl Gervin» Her finner du svar på mye av det du spørr om. Jan Guillou gir nok inntrykk i sine bøker at han har mer detaljkunnskap enn hva som er realiteten. Jeg kan ikke så mye om mat, men detaljer i bøkene om klær, våpen, stridsteknikk og hester har han nok ikke altid historiske kilder på. Likevel bøker jeg selv satte stor pris på å lese.
Sagaene er stort sett skrevet tidlig på 1200-tallet. Alle kongesagaer som er eldre enn Magnus Erlingssons saga er eksempelvis basert på eldre diktning.
Vet ikke om jeg fikk svart på alt?
Takk for svar. Skal lete opp reiseførerboka. Høres spennende ut 🙂