Rustning

Nevner noen middelalder, er det gjerne bildet av rustningskledde ridderne som først dukker opp i hodet. Bildet er imidlertid langt fra ensartet. Noen ser ganske sikker for seg 1200-tallets brynjekledde ryttere, mens andre tenker på menn fra 1400-tallet kledd i metallplater formet etter kroppen. Begge kjennetegner tidsperioden vi i ettertid har døpt middelalder som varer fra ca år 400 og fram til ca år 1500. Mennesket stod ikke stille gjennom disse ellevehundrede årene. Vi ser derimot en betydelig utvikling både åndelig og ikke minst teknologisk. Middelalderen la tross alt grunnlaget for det moderne Europa vi nå lever i. Her skal vi se på hvordan krigerens rusting eller ”body armour” som vi ville kalt det i dag, utviklet seg gjennom denne tidsperioden.

Bilde 1, middelalderens riddere slik de ble framstilt av sin samtid. Fra venstre relieff av ridder på gravstein fra 700-tallet, Karl den stores ryttere fra ca 800, William erobrerens ridder fra 1066 slik de er gjengitt på Bayeuxteppet, ridder fra midten av 1200-tallet fra Maciejowski bibelen, Ridder fra midten av 1300-tallet fra Froissarts krønikere og Henrik den 8. i turneringsharnisk fra tidlig 1500-tallet. Legg merke til at fram til 1300-tallet utgjør skjoldet en viktig del av ridderens beskyttelse. Det var først da rustingene ble så gode at skjold ikke lengre var nødvendig.

 1.      Rustning – krigerens behov for beskyttelse

Rustninger var ikke noe nytt for middelalderen. I væpnede konflikter har menneskene gjennom alle tider utviklet løsninger for å beskytte seg mot fiendens våpen. Selv slag fra butte gjenstander som eksempelvis en stokk, kan gjøre stor skade på kroppen. Et hardt slag kan slå sprekker i huden, skade muskulatur og innvollen under og knekke eller knuse bein. Invalidisering eller død kan fort bli utgangen. Hugg og stikk fra skarpe våpen vil forårsaken enda mer skade. Funn og kilder helt fra antikken viser utvikling av ulik teknologi for å beskytte kroppen i en kampsituasjon, se bilde 2. På vei inn i middelalderen har vi tre hovedkategorier av beskyttelse som ble brukt hver for seg eller sammen, nemmelig ringbrynje, lamellrustning og tekstilrusting.

 1.1 Ringbrynja består av små jernringer som er festet sammen i et fast mønster. Fire ringer er knyttet sammen av en femte. Hver av de fire ringene blir så knutepunktet for den femte ringen og tre ny. Store flater av ringer kan i neste omgang settes sammen til eksempelvis en kjortel av metall, en ringbrynje. Ringene synes å ha hatt en innvendig diameter fra 6 til 8 millimeter. Metallet har vært fra 1 til 2 millimeter tykt. Mindre diameter i ringene gjorde brynja sterkere og tillot tynner mettall noe som reduserte vekten. For at brynja ikke skulle kunne slås fra hverandre, ble hver ring lukket med en bolt. I en del brynjer er annenhver ring helsmidd og annenhver lukket av en bolt. Bilde 2 til høyre viser en brynje hvor hver ring er lukket med en bolt. Brynjekledning ble brukt av romerske legionærer allerede i antikken, se bilde 1. Fram mot år 1000 ble brynja den mest brukte rustingen i Vest- og Nord Europa inklusive Norge.

 1.2 Lamellbrynja består av små mettallplater som overlapper hverandre. Denne kan lages ved at metallplatene sys fast i et overlappende mønster på en kjortel av lin eller lær. Alternativt finnes løsninger hvor metallplatene er festet sammen ved hjelp av lærremmer, silketråd eller metalltråd. Bilde 3 viser en lamellbrynje brukt av romerske legionærer. Illustrasjoner på blant annet Trajansøylen i Roma fra år 113, viser både ryttere og hester kledd i lamellrustninger. Denne type beskyttelse var spesielt utbredt i Øst-Europa og Midtøsten inn på 1200-tallet, men kongesagaens beskrivelse av eksempelvis Erling Skakkes brynje under slaget på Kalvskinnet, antyder at denne type rustning ble brukt over hele Europa.

 1.3 Tekstilpanser var både vanligere og langt bedre enn mange forestiller seg. Spesielt tettvevd lin egner seg godt. Allerede de gamle grekere fant ut at et plagg bestående av fjorten lag lin eller mer stoppet piler og beskyttet mot hugg og stikk fra skarpe våpen. Linen ble senere kombinert med et mykere og tykkere tekstillag eksempelvis ull, som ville bidra til å dempe slag. I de norske kongesagaene, i Kongespeilet og i den bevarte hirdloven, de to sistnevnte fra midten av 1200-tallet, refereres det ofte til panser som en del av stridsmennenes utrusting. Dette er betegnelsen på tekstilpanser. Lær ble også brukt som panser enten i kombinasjon med lin eller alene, men er ikke så effektivt som lin.

 I tillegg til ringbrynje, metallplater og tekstiler, ble bein og horn også brukt til beskyttelse i antikken, men utover i europeisk middelalderen synes dette å forsvinne.

 2.      Bruk av rustning

Bilde 5, lett rustet hærmann, i panser med hjelm og skjold. Utrustet som en gjest i henholdt til hirdloven fra midten av 1200-tallet. Foto Kristine Onsrud.

Selv letter tekstilpanser, betyr økt vekt og noe redusert bevegelighet for brukeren. At stridsmenn i middelalderen alltid brukte så mye beskyttelse, de hadde økonomi til, bør bekrefte at den ga en fordel og økt overlevelsesevne på slagmarken. Tester som er gjort viser at selv den enkleste tekstilrusting beskytter mot hugg og kuttskader fra eksempelvis et sverd.                                                             

 Valg av rustningen synes derfor å ha vært mer et kostnadsspørsmål en et praktisk valg. Bare en enkel ringbrynje kostet flere årslønner. Dette betyr at det stort sett kun var adelen som hadde råd til full rusting. Andre som var forpliktet til å delta i krig, måtte skaffe seg det de kunne selv, dersom ikke deres herre (adelsmannen de tjente) utstyrte dem med det de trengte.

Hjelm og skjold var det første du ville anskaffe deg. Hode er den mest sårbare delen av kroppen og må beskyttes. Et skjold er en liten festningsvegg du bærer med deg og kan skjule deg bak, dersom det brukes riktig. Neste steg vil være beskyttelse av torso og skuldre for så å prioritere armer og fingre. Ben med unntak av lår er viktigst å beskytte for ryttere. I fotkamp er bena mindre utsatt, fordi en motstander som hugger eller stikker lavt vil eksponere hodet og raskt bli slått ned.

Stadig bedre beskyttelse førte i neste omgang til utvikling av bedre våpen, som igjen drev utviklingen av rusting framover.

 3.      Utvikling av rusting gjennom middelalderen

Middelalderen strekker seg som allerede nevnt, over nærmere et tusen et hundrede år. Selv om ting gikk saktere da enn nå, opplevde likevel europeerne en betydelig teknologiutvikling på mange områder i denne lange tidsperioden. Dette gjaldt også rustning. Som vi så under punkt 1, arvet europeerne ringbrynja, lamellbrynja og tekstilrustningen fra romerne som på sin side hadde stjålet dem fra folkeslagene de hadde lagt under seg. På 1500-tallet var imidlertid rustningen utviklet seg til noe ganske annet.

3.1 rustinger 1000 – 1100

Spesielt i Vest Europa er det ringbrynja som blir den mest brukte metallrustningen fram mot tusentallet. Selve brynja får lange ermer og blir lengre slik at den dekker lårene og i noen tilfeller også knærne, se bilde 6. En slik brynje vil veie mellom 12 og 18 kg, avhengig

Bilde 6, hærkar i typisk utrusting fra slutten av 1000-tallet. Foto Ola Onsrud.

av ringenes diameter og tykkelse. Brynja får også hette som bæres under hjelmen og beskytter hals, nakke og deler av ansiktet. Ridderen på Bayeuxteppet som ble laget like etter 1066, viser menn utrustet på denne måten, se bilde 1. William Erobrerens rytteri fra 1066 ble i sin tid regnet blant Europas beste.

 Tross ringbrynje kan et kraftig stikk eller hugg få huden under til å sprekke og i verste fall øke skadeomfanget ved å trykke brynje og klær inn i sårsprekken. Harde sverdslag kan også forårsake brudd og indre blødninger. For å unngå denne type skader, ble det vanlig å bære et tekstilpanser under brynja. En slik pansertrøye bestod gjerne av flere lag lin med ull i midten og vil dempe slag mot kroppen og hindre sprekker, slagskader og benbrudd. En godt tilpasset brynje med ikke for tykk pansertrøye under, er relativt god og bevege seg i og hemmer brukeren lite sett i forhold til beskyttelsen den gir. Vekte gjør deg selvsagt litt tregere og du blir fortere sliten. På den annen side var middelalderens hærfolk godt tilvendt den ekstra vekten.

 For å bedre rytteriets beskyttelse dukker brynjekledning for bena opp mot slutten av 1000-tallet. Først var dette brynjeflak snøret til bena, men de utviklet seg raskt til bryjehoser, bukseben med føtter i brynje som ble hengt fast i et belte om livet eller i pansertrøya og holdt på plass med ei reim (et hosebånd) under kneet. Egen pansring av bena førte til at ringbrynja igjen ble kortere.

 På 1100-tallet ble det vanlig å bære en kjortel over brynja. Vi kan spekkulere på årsaken. Kanskje var det for å beskytte den kostbare brynja mot vær og vind, eller muligens var det bare en motesak. Uansett, nå avbildes ridderne i armløse knelange kjortler eller surkoter, se bilde 1. Noe senere viser samtidige bilder, at ridderens skjoldmerke, også sys eller males på surkoten.

 3.2 rustinger 1100 – 1300

For å beskytte seg mot sarasenernes piler under korstogene på 1100-tallet, fikk ridderen en linvest utenpå ringbrynja. Samtidige kilder forteller at 14 lag med lin fungerte godt mot tidens piler. Det finnes beskrivelser av riddere som returnerer fra slagmarken fulle av piler, uten å være skadet. Sarasenerne på sin side påpeker at de kristne var så feige og redde for å dø at de kledde seg i usårbarlig panser. Tester viser at dette er riktig. Pansertrøye og brynje med linpanser (linvest) over og et kraftig skjold, gjorde ridderen neste usårbar mot størstedelen av datidens våpen. Illustrasjoner fra perioden, viser at også hestene fikk slik linrusting, noe som antakelig ble forgjengeren til de fargerike heldekkende sjabrakene ridderens hester etter hvert fikk.

 En ridder som illustrert på bilde 6, er så godt beskyttet at tilgjengelige våpen fra 1200-tallet vil ha store problemer med å skade ham, med unntak av ansiktet. Legg også merke til brynjevottene som dukket opp på denne tiden. Det ble vanlig å skille brynjehetta fra brynja. Ved å la også brynjehetta dekke skuldrene, dobles beskyttelsen her.

Den beste måten å nedkjempe personell i slik utrustning på er å ramme dem med en lanse i stor fart fra hesteryggen. Møter du ham til fots må du enten gå etter ansiktet, eller å få slått ham i bakken. Hollywood-filmer hvor heltene hugger ned brynjekledde menn i dusinvis med sverd, er ren historieforfalskning. De norske sagaene bekrefter dette. Ble hirdmenn som bar slik utrustning drept, nevnes dette spesielt som det var relativt uvanlig. Store tap av menn synes oftere å være et resultat av at fanger ble massakrert enn at mange menn falt i selve striden.

 For bedre beskyttelse fikk hjelmene på slutten av 1100-tallet et fast visir framfor ansiktet. Konseptet utviklet seg til tønnehjelmen som dekker hele hodet, se bilde 6. Denne ga god beskyttelse men reduserte synsvidden betydelig og gjorde det langt tyngre å puste, begge deler ulemper på en kaotisk slagmark.

Bevarte illustrasjoner fra 1000-tallet og framover viser at det ikke bare er ridderne som bruker panser og brynjekledning. På Bayeuxteppet vises så vel bueskyttere som andre fotsoldater i både hjelm og brynje. Da dette var kostbar utrustning, kan det tyde på at det var den enkelte adelsmann som utrustet sine mannskaper. Kanskje ikke så rart da de allerede hadde investert mye i opptrening av mennene i krevende disipliner som bueskyting og kamp med sverd, øks og spyd. For maksimal utnyttelse av styrkene på slagmarken må de gis den overlevelsesevne kun panser, brynje og hjelm gir. Uten rusting er et lite tilfeldig sverdkutt nok til å sette en mann ut av spill.

3.3 Plateharnisken utvikler seg

Langsomt ble imidlertid våpnene bedre. Jernet ble sterkere og kunne smis og slipes spissere og skarpere. Piler, spyd og sverd med spisser som kunne trenge gjennom brynje ble tilgjengelig. For å beholde ridderens usårbarhet måtte rustingen videreutvikles. Neste steg ble å legge metall stykker over brynja. Først ble linvesten over brynja, erstattet av brigadinene. Plate som den ble kalt i Norden er en lin- eller lærvest med pånaglede metallplater. Deretter kom kne og albuekopper som ble spent over brynja.

Herfra utviklet den komplette plateharnisken seg. Fra begynnelsen av 1300-tallet og hundre år framover i foregikk en voldsom utvikling. Først kom formbøyde plater for legger og underarmer og hansker belagt med metallplater samt hjelmer formet etter hodet. Hjelmene fikk fra midten av 1300-tallet et visir som enkelt kunne åpnes og lukkes. Brukeren fikk da en enkel mulighet til å skifte mellom maksimal beskyttelse av ansikt og maksimalt syn og tilgang på luft, etter behov.

Fra andre halvdel av 1300-tallet fantes armer og ben i plate med godt funksjonelle og bevegelige ledd. Overkroppen ble beskyttet av en helsmidd brystplate, mens resten av kroppen fortsatt var dekket av brynje. Ridderen hadde nå fått en rustning eller harnisk som det ble kalt, som stoppet og deflekterte de fleste våpen, i hvert fall der kroppen var dekket av formede metallplater. Bildet 8 viser artikkelforfatterens egen rekonstruksjon av en harnisk fra 1376 (ref egen artikkel ”Harnisk 1376”). Utprøving av slike harnisker viser at de ikke hemmer bevegelsene betydelig. En total vekt på opp mot 40 kg, betyr at du bør være i god fysisk form om du skal bære den over lengre tidsrom. I den sammenheng må vi huske at mennene som brukte harnisk var trent opp fra barnsben av. Vekten er imidlertid godt fordelt over kroppen slik at du beholder en naturlig balanse. Den tunge hjelmen gjør det imidlertid noe mer krevende å ri bra da den forsterker eventuell ubalanse hos rytteren og slik sett påvirker signalene rytteren gir til hesten.

Harnisken gjør skjoldet overflødig. Det muliggjør bruk av kraftige tohåndsvåpen. Derfor er det først sent på 1300-tallet vi får tohåndssverd og påleøkser (forløperen til helebarden). Lange tohåndsvåpen var det meste effektive dersom du skulle klare å slå en harniskkledd mann over ende for så å ta ham til fange eller drepe ham med et dolkestikk i ansiktet. For å kunne bruke disse tohandsvåpnene, måtte også de letter pansrede fotfolkene la skjoldet ligge. Dette er i overensstemmelse med illustrasjoner fra perioden, hvor en ikke ser bruk av skjold i kamp med blanke våpen. Skjoldene er enten blitt større og brukes til å beskytte armbrøst- eller kanonskyttere, eller mindre som målskiver på turneringsbanen.

Utover på 1400-tallet fikk spesielt overkroppen enda bedre beskyttelse. Brystplaten fikk et ryggstykke. Skulder- og halsbeskyttelsen ble bedre. Et leddet metallskjørt kom til for å beskytte nedre del av torsoen. Sterkere og bedre metall, førte til at platene ble tynnere og rustningene lettere. Behov for tung brynje minket også i takt med utvikling av platerustningen, se bilde 9.

I denne perioden oppstår også et klarere skille mellom turneringsrustninger og stridsrustninger. Stridsrustningen ble lettere tilpasset kamp både til hest og fots, mens turneringsrustningen ble spesialisert mot de ulike kampdisipliner til hest og til fots. Sistnevnte kunne veie opp mot 50 kg, men ble bare brukt i korte perioder og brukerne hadde en hær av tjener som kunne ta av dem harnisken mellom turneringskampene, se bilde 10. Disse turneringsharniskene er noe av det ypperste som er laget. De som i dag kan ses stående rundt på ulike slott og museer, er i stor grad viktorianske kopier som er laget til gjenskaping av turneringer på andre halvdel av 1800-tallet, men en del originaler er også bevart som vist på bildene 9 og 10.

4.      Fra rustning til moderen ”body armour”

Kruttvåpen er langt enklere å bruke enn eksempelvis pil og bue eller hugg og stikkvåpen. Geværer fra tiden før midten av 1800-tallet, var så upresise at mye skytetrening ga liten uttelling. Mengden av kruttvåpen som kunne avfyres samtidig mot fienden samt evnen til å lade raskt, ble suksessfaktorene i kamp. Kruttvåpnene gjorde det derfor langt enklere å trene opp og erstatte tap av soldater raskt. Mange mener dette er årsaken til at rustningen forsvant fram mot 1600-tallet. Brystplater som stoppet kuler effektivt ble faktisk utviklet, men aldri tatt i bruk i stor skala. Spesielt infanteriet som nå raskt kunne erstattes av nye rekrutter ble ikke påkostet beskyttelse. Med lavt kompetansebehov blant fotfolket ble rustinger mer kostbart enn mannen som bar dem. Menn var det nok av og de kunne enkelt trenes til å håndtere et gevær.

 Først mot slutten av 1900-tallet ser vi at trenden snur i forhold til å beskytte soldaten mot fiendtlig ild. Årsaken kan se ut til å være tosidig. Politikeren i vår del av verden ser at de enorme tapstallene moderne krig krever, ikke lengre tåles av befolkingen. For å kunne beholde støtte i befolkningen ved væpnet innsats, må tapstallene holdes på et minimum. Spesielt i situasjoner hvor militærmakt brukes til noe annet enn å forsvare nasjonens frihet. På den annen side er det igjen på grunn av stadig mer avanserte våpensystemer, blitt en kostbar og krevende prosess å utdanne soldater. Derfor er det blitt mer lønnsomt å investere i utstyr for å holde soldaten i livet enn å erstatte ham. Resultatet er at ”body armour” igjen er blitt en viktig del av soldatens utrusting.

Se også Ola Onsruds artikkel – Harnisk 1376 -2.desember.2011

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s