I birkebeinernes fotspor

Hvert år i midten av mars går tusenvis over fjellet fra Rena til Lillehammer. Alle skal gjenta bragden til Torstein Skeivla og Skjervard Skrukka som tidlig i januar 1206 brakte kongssønnen, Håkon Håkonsson, i sikkerhet for baglerne. Denne episke hendelsen har sammen med historiene om Sondre Nordheim og polfarerne våre, vært med på å utvikle vår oppfatning av Norge som skinasjon. Skituren fikk også historisk betydning da skulle bli den mektigste av våre middelalderkonger.

Knud Bergsliens oljemaleri fra 1869 som er med på å underbygge den feilaktige oppfatningen av hvordan to enslige birkebeinere på ski reddet kongssønnen og landet. Maleriet er et rent fantasiprodukt og klær og utrustning langt fra hva historiske kilder forteller om dette.

Siden Birkebeinerrennet kom i gang har bildet av to ensomme og besluttsomme menn, som på ski reddet landet, vært et av norgeshistoriens høydepunkt. Men var det slik?

La meg få sitere det sentrale avsnittet i Håkon Håkonssons saga: «Da jula var over, tok de (birkebeinerens sysselmenn på Hedemarken og Toten) av sted fra Hamarkaupangen og fór dit gutten var, til Lillehammer. De førte mor og sønn med seg og dro over til Østerdalen, og derfra tenkte de seg nordover til Trondheimen. Det ble en vond ferd med mye styggvær og frost og snø. De var stundom ute om nettene i skoger og ubygde strøk. En kveld ble det så fælt et vær at de ikke visste hvor de var. Da lot de to av dem som var best til å fare på ski, dra av sted med gutten, den ene het Torstein Skeivla, den andre Skjervard Skrukka. De fikk tak i to bønder som var kjent der, til å vise vegen.»

Her ser en raskt at det ikke var to ensomme birkebeinere som førte kongssønnen til Trøndelag. Kongssønnens mor Inga fra Varteig og de mennene som hadde hjulpet henne med å holde gutten skjult i Østfold var med på ferden. På Hamar ble de forsterket av birkebeinerens sysselmenn på indre Østlandet og deres hærfolk. Antakelig var Torstein Skeivla og Skjervard Skrukka blant disse. Følget som forlot Lillehammer med kurs for Østerdalen tidlig i januar var en stor og godt væpnet flokk. Ferden gikk som alle ser, motsatt vei i forhold til dagens skirenn.

Rekonstruksjon av birkebeiner basert på sagaens beskrivelse av kong Sverre under slaget i Oslo 6.mars 1200. «Kongen satt på en brun hast. Han hadde god brynje, sterkt panser utenpå og et rødt plagg ytters, ei vid stållue av det slaget tyskerne bruker, og brynjehette under den, sverd ved sida og kastespyd i handa.» Det står videre at lendmannen Åle Halvardsson var kledd akkurat som kongen. Foto Kristine Onsrud.

Ett eller annet sted under ferden nordover finner ikke birkebeinerne ly for kongssønnen mot uværet. I følge sagaen, får da de to beste skiløperne Torstein Skeivla og Skjervard Skrukka i oppdrag å bringe kongssønnen i sikkerhet, noe de gjør sammen med et par kjentfolk. Utfra hva som står i sagaen kunne denne dramatiske skituren like gjerne skjedd i Østerdalen som på veien over fjellet fra Lillehammer. Sagaen forteller at de finner ly i Navardal, et stedsnavn som dessverre har gått tapt.

Uansett hvor denne hendelsen fant sted, var hele reisen dramatisk. Å ta seg fra Østfold til Trondheim midtvinters i 1206, var ingen spøk selv uten småbarn. At reisen ble gjennomført på denne årstiden viser at den måtte ha vært ekstremt nødvendig. Sagaen forklarer ikke hvorfor, men det kan virke som birkebeinernes fiender baglerne var på sporet av kongssønnen.

Da kongssønnens bestefar kong Sverre døde i 1202 stod landet delt mellom birkebeinere og det kirkestøttede baglerpartiet. Kong Sverres sønn Håkon Sverresson klarte etter råd fra faren, å samle de to stridende flokkene, men da han døde to år senere blusset borgerkrigen opp igjen. Baglerne tok kontrollen over Sørøstlandet mens birkebeinerne regjerte over Vestlandet og det Nordafjelske.

Inga fra Varteig møtte kong Håkon i Borg (Sarpsborg) sommeren før han antagelig ble myrdet og ble med kongens barn. Sønnen Håkon Håkonsson ble født etter farens død og ble i følge sagaen holdt skjult av menn som sympatiserte med birkebeinerne så han ikke skulle falle i baglernes hender. Av grunner som ikke er nevnt, måtte de flykte nordover før jul i 1205. Der starter historien som er årsaken til at så mange legger ut på langtur en lørdag i mars.

I 1217 blir kongssønnen birkebeineren førte til Trøndelag, tatt til kongen av både birkebeinere og baglere. Først i 1240 klarer gutten som nå er blitt mann, endelig å avslutte borgerkrigene som har herjet landet i nærmere hundre år. Under Håkon Håkonsson og hans etterfølgeres opplever Norge deretter sin middelalderske storhetstid.

 For det moderne Norge, er birkebeinernes marsj over fjellet til Østerdalen, blitt den endelige «manndomsprøven» for kvinner og menn som er født med ski på beina.

Kong Håkon 6. Magnusson undervurdert og glemt?

Håkon 4. Håkonsson (1217-1263), hans sønn Magnus Lagabøter (1263-1280) og sønnesønn Håkon 5 (1299-1319), står alle fram i våre historiebøker som store og betydningsfulle ledere i middelalderens Norge. Håkon 5.s oldebarn Håkon 6. Magnusson (1355-1380) derimot nevnes ofte bare i en bisetning og da som dronning Margrets ektemann. At Håkon 6. var like mye svensk som norsk, har kanskje gjort ham mindre interessant for oss, selv om både han og hans far Magnus Eirkisson, på mange måter videreførte Håkon 5.s livsverk.

Artikkelforfatterens rekonstruksjon av kong Håkon 6. Magnusson i hærbunad. Rekonstruksjonen har en feil. Løvene på hestens skabarakk (dekken) burde sett framover. Se forøvrig beskrvelse av kongens våpenskjold og hodepryd nedenfor. Foto Magnus Onsrud.

Sverreætten døde ut på mannssiden med Håkon 5. i 1319. Han ble etterfulgt av barnebarnet, den tre år game Magnus Eiriksson. Han var sønn av kongens datter Ingeborg (1301-ca 1360) og hertug Eirik (død 1318) den svenske kongens yngste sønn. Omstendighetene i Sverige førte til at den unge Magnus også ble svensk konge samme år. Dermed satt de to landene med en felles konge som både var av den svenske folkungeætten og den norske sverreætten.

For den moderne nordmann, er Kong Magnus kanskje mest kjent fra Sigrid Undsets romaner om Kristin Lavransdatter. Han vokste opp hos moren på Varbergs slott. Som kongemor, fikk Ingebjørg først stor innflytelse over styret av begge sønnens kongeriker. Hun omga seg med mannes tidligere medhjelpere, blant annet dansken Knut Porse, hertug av Halland og Estland, som hun giftet seg med i 1327. Lykken ble kortvarig da han døde allerede i 1330. Styret hennes var lite populært blant adelen. Alt i 1322 gjorde først svenskene opprør og overtok formynderstyret. I 1323 gjorde nordmennene det samme og valgte herr Erling Vidkunsson til riksforstander.

Kong Håkon6. Mangussons våpenskjold og hjelmpryd slik den er gjengitt i Gelre-armorialen utarbeidet av herolden Claes Heinen (1340-1414) på andre halvdel av 1300-tallet (1369-1395). Våpenskjoldet er en kvadrering av sverreættens stående gull løve som holder hellige Olavs øks på rød bunn og folkungættens gull løve på blå bunn. Det viser dermed de to kongsættene kongen nedstammer fra på farsiden. Hjelmpryden er en påfugl med og kan spores tilbake til Håkon 5’s segl.

Kong Magnus ble gift med Blanka av Namur i 1335. Etter å ha nådd myndig alder året etter, tok han så over styret av sine to riker. I 1339 fikk de sønnen Erik, året etter Håkon og deretter ytterligere tre barn. I følge tradisjonen stammer det kjente barnerimet «Ride ride ranke» fra dronning Blanka og hennes lek med barna. Opprinnelig het kanskje ikke hesten i rimet Planke, men Blanka.

Den samme idyllen opplevde ikke kongen i styret av sine to kongeriker. Spesielt i Sverige møtte han mye motstand. Den Hellige Birgita som var ved hoffet for å støtte dronningen Blanka, gjorde det hun kunne for å skade Magnus ved å utgi sine visjoner, der hun hevdet at jomfru Maria anså kongen for å være homofil, en uhyrlighet i middelalderen. Det antas at hennes motiv var å få satt sin egen sønnesønn, Karl Karlsson, på tronen.

Nordmennene ønsket på sin side å komme ut av felleskongedømmet med Sverige. I 1343 valgte de derfor kongens nest eldste sønn, den tre år gamle, Håkon til norsk konge. Dette var i konflikt med arveloven. Den var tydelig på at kongens eldste sønn hadde arverett. Med moderne ord, kan kongevalget karakteriseres som et statskupp av det norske riksrådet. Riktignok forelå en avtale om at kong Håkon 6. skulle styre under sin fars formynderskap, men i realiteten ble makten overtatt av riksrådet. Året etter ble den eldste sønnen, Erik Magnusson, valgt til tronfølger i Sverige.

I 1356 gjorde Erik, sammen med flere svenske stormenn opprør mot kong Magnus som måtte avstå en stor del av Sverige til sønnen. Kong Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot den opprørske sønnen og hans medsammensvorne.

Da Erik døde plutselig i 1359, var Magnus igjen svensk enehersker. En skuffet kong Valdemar invaderte Skåne i 1360, erobret Öland og plyndret Visby. Hvordan Norge og Sverige burde svare på angrepet, skapte strid mellom kong Magnus og sønnen kong Håkon. I november 1361 endte striden med at kong Håkon fengslet faren, og 15. februar 1362 ble kong Håkon valgt til svensk konge.

Håkon 5.s segl som viser både løven med Olavsøksen og hjelmpryden, påfuglhalen med riksvåpnet (løve med olavsøksen).

Kort tid etter gjorde han imidlertid forlik med faren om i fellesskap å regjere Sverige, som raskt ble fulgt opp av et nytt forlik med danske kongen. Sistnevnte resulterte i bryllup mellom kong Håkon og Valdemars datter Margrete i 1363. Ekteskapet mellom de to skulle senere få uante konsekvenser for Nordens historie. På kort sikt føret forbindelsen til ny konflikt med svensk adel som hadde ønsket kongen gift med Elisabet av Holstein. I misnøye vendte de seg til hertug Albrekt 3. av Mecklenburg. I 1363 kom han til Stockholm med stort hærfølge, og ble valgt til svensk konge året etter. Magnus og Håkon mistet dermed kontrollen over Sverige, med unntak av Västergötland, Värmland og Dalsland. Da de prøvde å gjenerobre de tapte områdene i 1365, ble de slått ved Gata skog, nær Enköping, hvor Magnus ble tatt til fange. I 1371 ledet Håkon et stort felttog fra Norge og helt fram til Stockholm der han oppnådde å få satt Magnus fri etter seks års fangenskap men klarte ikke å fordrive sin rival Albrekt.

Kong Magnus bodde deretter hos sin sønn i Norge, til han forliste og druknet 1.desember 1374 i Bømlafjorden på vei til Tønsberg, for å feire jul med sin sønn og svigerdatter. Kong Håkon fortsatte kampen for sine svenske arveland til sin døde i 1380.

Kong Håkon 6.s regjering kjennetegnes av store ambisjoner og sviktende ressurser. Norge var ikke lengre oldefarens stormakt. Svartedauden som herjet Norge, antakelig fra 1348 til 1350, rev bort over halve befolkingen og undergravde bondesamfunnets skatteevne. I tillegg hadde Sverige styrket sin nordiske posisjon betydelig etter 1300. I Sverige som fortsatt var valgkongedømme, var adelen langt mektigere enn i Norge som hadde vært arvekongedømme siden Håkon 4. Håkonssons sine dager. I tillegg måtte kong Håkon i alle saker ta hensyn til de stadig mektigere Hanseatene. Alt dette gjorde handlingsrommet mindre for den ambisiøse kongen.

Ridder fra 1376, rekonstruksjon.

Håkon 6. ble etterfulgt av sønnen Olav 4. Håkonsson som allerede var valgt til dansk konge etter morfaren kong Valdemar. Det var hans mor dronning Margrete som hadde vært arkitekten bak dette. Like før sønnens alt for tidlige død i 1387, hadde hun også fått ham akseptert som svensk konge og slik samlet Norden i sin hånd gjennom sønnens tre kongekroner.

Sønnens plutselige død måtte ha vært et forferdelig slag mot Margrete. I tillegg til det personlige tapet, falt hele hennes livsverk i grus. Hvordan dronning Margrete reiste seg fra sorg og tap og skapte Kalmarunionen, er imidlertid en annen historie så spektakulær at den har lagt både kong Håkon 6. og faren kong Magnus i historiens skygge. Likevel skal vi ikke glemme at de var med å legge grunnlaget for den suksess dronning Margrete senere skulle få. Se egen artikkel om rekonstruert harnisk (rusting) fra kong Håkon 6.s tid.

Birkebeineren – høymiddeladerens samfunnstopp

Så reiste Øystein nord til Norge og kom ned i Viken; straks samlet det seg folk om ham, og flokken vokste. De tok Øystein til konge og reiste med flokken omkring i Viken om vinteren. Men fordi de hadde lite penger, rante de vidt og bredt; mange steder samlet lendmennene og bøndene folk mot dem. Når de ikke kunne greie seg mot overmakten, rømte de bort til skogene og lå lange stunder i ødemarkene. Da gikk klærne av dem, så spente de never om leggene og da kalte bøndene dem for birkebeinere. Slik introduserer Snorre Sturlasson opprørsflokken som oppstod i 1176, etter at Erling Skakke med støtte fra kirken og danskekongen, hadde tatt makten i Norge, og satt sin sønn Magnus Erlingsson på tronen i 1164. Dette er fortsatt manges oppfatning av Birkebeinerne.

Kong Sverre med løven på brystet, leder sine birkebeinere under felttog mot opprørske østlandsbønder vinteren 1200. Illustrasjonen er basert på sagaens detaljerte beskrivelse av kongen. Malt av i acryl av Ola Onsrud.

Da Torstein Skeival og Skjervad Skrukka brakte kongsbarnet over fjellet midtvinters 30 år senere, i 1206. Var birkebeinerne blitt noe ganske annet. Ved siden av kirken var de nå landets mektigste gruppering eller politiske parti som vi ville kalt dem i dag.

Den store omveltningen for birkebeinerne startet i 1177. Da tok de Sverre Sigurdsson til ny høvding. Den lille mystiske presten fra Færøyene, som historikerne aldri er blitt klok på, skulle under navnet kong Sverre bringe seg selv og birkebeineren til toppen av den norske samfunnspyramiden. Han skulle revolusjonere både krigføring og statsapparatet. Da kong Sverre stod tilbake som enekonge i 1184, var også det gamle norske aristokratiet nærmest hugget vekk og erstattet av birkebeinere. De utgjorde nå kongens lendmenn og skutilsveiner, baroner og riddere som de ble kalt etter 1277. Fred med kirken oppnådde kong Sverres aldri. Mot slutten av hans liv, reiste kirken anført av biskop Nikolas i Oslo og erkebispen i Nidaros og med dansk støtte, baglerflokken i et forsøk på å gjenerobre posisjonen kirken hadde hatt under Magnus Erlingssons styre. Danske kongen hadde nok i tillegg sin egen agenda i forhold til landet rundt Oslofjorden.

Da kong Sverre døde i 1202, tok imidlertid historien nok en underlig vending. Bagleren inngikk forlik med birkebeineren. Kong Sverres sønn Håkon ble kongen over hele landet og for de to rivaliserende flokkene. Da freden endelig hadde senket seg, døde plutselig kong Håkon Sverresson. Sagaen visker om mord og forgiftning og peker like mye mot konglige rivaler i birkebeinernes rekker som mot baglerne. At kong Håkons nevø som etterfølger ham på tronen, dør like brått kort tid senere, fyrer oppunder spekulasjonene. Uansett sannhetsgehalt i denne mystiske middelalderske kriminalhistorien, ble kong Håkons søskenbarn Inge Bårdsson valgt til konge av birkebeinerne uten noe samtykke fra eller dialog med baglerlederne.

Resultatet ble katastrofalt. Bagleren strammet kontrollen over Østlandet, valgte seg en etterkommer etter kong Magnus Erlingsson til konge, for så å utfordre birkebeinerne om kongemakten i landet. Fortsatt stod birkebeinerne sterkest på slagmarken, men baglerne hadde kirken og biskopenes enorme ressurser i ryggen. En må ikke glemme at kirken eide 30 til 40 % av all jord i Norge i høymiddelalderen.

Det var i denne situasjonen, vi fikk hendelsen som er utgangspunktet for dagens birkebeinerrenn. Det viste seg at det fantes en uekte sønn etter kong Håkon Sverresson i Østfold. Moren Inga fra Varteig var antagelig datter av en lokal adelsmann og muligens bagler. Uansett et barnebarn på farsiden etter kong Sverre, var verdifullt for en hver med ambisjoner om å styre Norge. Sagaen forteller at guttens liv var i fare, men det kunne i like stor grad vært frykt for at kongssønnen skulle falle i biskop Nikolas hender som førte til handling. Før Jul i 1205 besluttet i hvert fall Inga sammen med lokale birkebeinere om å føre sønnen Håkon Håkonsson til kong Inge i Nidaros. At mennene som eskorterer Inga nordover betegnes som birkebeinere, antyder at de tilhører konge Inges hird og slik sett tilhørte kongens maktapparat.

I boken "Den norske ridder" beskrives organiseringen av birkebeinerkongedømmet, http://www.licentia.no

Mye taler for at Torstein Skeival og Skjervad Skrukka som bar kongssønnen gjennom stormen, over fjellet til Østerdalen i 1206, da følget trodde de skulle bli innhentet av oslobispens menn på Lillehammer, ikke var småkors folk. Derimot er det sannsynlig at de tilhørte birkebeinerkongens hird. I så fall kunne de godt ha vært hirdmenn eller gjester og hva vi vil kalle lavadel. Alternativt kunne de vært huskarer for en av birkebeinerhøvdingene som fulgte Inga og sønnen nordover. Sagaen antyder at de i hvert fall var menn med autoritet. Uansett de som gikk over fjellet tidlig på nyåret i 1206 tilhørte toppskiktet i det norske middelaldersamfunnet. Deres oppdrag var heller ikke å redde et lite barn, men å sikre birkebeinernes maktposisjon i Norge, noe den unge kongssønnen også gjorde som kong Håkon Håkonsson, kanskje den mektigste konge som har sittet på Norges trone.

Håkon Håkonsson – den mektigste kongen

I januar 1206 førte kong Inges hirdmenn en to år gammel kongssønn og hans mor fra Østlandet til Nidaros. Hvert år minnes vi denne ferden gjennom det årlige birkebeinerrennet. Denne toårige kongssønnen, skulle senere bli den mektigste blant norske konger. Ved sin død hersket han over et større landområde enn noen annen norsk monark skulle komme til å gjøre med unntak av de senere unionskongene, men i 1206 var det ikke mange i det borgerkrigsherjede Norge som ville gjettet på dette.

Illustrasjonen er fra slaget i Oslo Påsken 1240. Kong Håkon angrep byen både fra sjøsiden og Ekebergåsen, hvorfra han selv ledet angrepet. Bak sin merksmann Torstein Heimnes, er kongen her på vei over Alna elven på restene etter Geitabru som hertug Skules menn hadde prøvd å bryte ned for å hindre kongsmennene å komme inn i byen. Den stående gulløven på rødt har vært den norske konges merke siden 1100-tallet. Olavsøksen den i dag holder i sine hender, ble tilføyd på slutten av 1200-tallet av Håkon Håkonssons barnebarn. Malt i akrylfarge av Ola Onsrud.

Kongssønnens far var avdøde kong Håkon Sverresson og det var hans navn han bar, Håkon Håkonsson. Moren var Inga fra Varteig som hadde vært kong Håkons elskerinne sommeren før hans brå og mystiske død. Antakelig var hun av baglerætt. At kongen muligens kunne ha tatt seg en kvinne blant birkebeinernes fiender, skyltes nok forliket som var inngått mellom dem etter at Håkon var blitt valgt til konge etter sin far; kong Sverre.

Med kong Håkons død forsvant også den skjøre freden. Igjen kjempet baglere og birkebeinere om makten i Norge. I denne konflikten var en kongssønn av kong Sverres ætt en viktig politisk brikke. Antakelig var det for å hindre baglernes leder, biskop Nikolas, i å få tak i barnet og kanskje stille ham opp som motkonge mot birkebeinernes kong Inge som lå bak flukten til Trøndelag. Et barnebarn av kong Sverre ville stått sterkt som kongsemne i befolkningen, noe som skulle bekreftes elleve år senere.

Håkon kongssønns framtid, var likevel meget uviss på dette tidspunktet. Makten over birkebeineren lå hos Reinfamilen mens bagleren ble styrt av kirken. Hirden tok imidlertid gutten til seg. De gamle riddere som hadde kjempet under kong Sverre, så gutten mer og mer som den rette tronearving. Det kan virke som han nærmest ble deres felles sønn. Da kong Inge døde i 1217 valgte hirden under Dagfinn Bondes ledelse, Håkon Håkonsson til konge framfor både kong Inges sønn Guttorm og hans halvbror Skule jarl. Allerede året etter velges Håkon også til baglerens konge med biskop Nikolas velsignelse. Landet var brått samlet og alt så lyst ut for den unge kongen.

Men slik ble det ikke. Missfornøyde baglere reiste en ny opprørsflokk, Ribbungene, som de neste ni åren skulle plyndre Østlandet fra sine baser i Sverige. I tillegg skulle Skule jarl aldri legge sine ambisjoner til side. Stadig skulle han presse den unge kongen for makt, landområder og rikdom, til han som hertug regjerte landet nord for Sunnmøre og Dovre. Den unge kongen på sin side måtte ofre alt, selv kjærligheten, for kongsgjerningen. Sin Kanga som han hadde barna Sigurd og Cecilie med, fikk han aldri. I stedet ble han gift med hertug Skules datter Margrete i et mislykket forsøk på å knytte hertugen tettere til kongen. I 1240 tok hertug Skule kongsnavn og marsjerte over Dover og besatte Østlandet. Kong Håkon som nå var blitt 36 år tok utfordringen, samlet en stor hær og nådde Oslo i Påsken. Her knuste han hertugens menn. Skule kom unna. Først hjemme i Nidaros ble han innhentet av kong Håkons menn og drept utenfor Elgeseter kloster.

Skules fall ble det endelige punktum for et hundre år med borgerkrig som hadde herjet Norge siden Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Håkon Håkonsson sementer nå den statsforvalting og kongemakt hans bestefar kong Sverre hadde begynt å etablere. Dette gjorde Norge til en nordeuropeisk maktfaktor. Konge Håkon spilte etter dette, en sentral rolle både i dansk og svensk politikk og var en nær alliert av den tyskromerske keiseren. I 1262 velges han til konge over Island for å stanse den blodige konflikten mellom landets mektigste ætter. Sagaen framhever kong Håkons gode og rettferdige lover som blant annet forbød avhogning av føtter og hender som straff, samt avskaffet ættedrap. I 1263 seilte han vestover med en stor hær for å forsvare de norske øyene i vest mot skottsk aggresjon. Her ble han syk og døde Julen 1263 i Kirkwall på Orknøyene. Hans riddere førte kongens lik hjem til Bergen våren etter, slik at han kunne hvile i Kristkirken på Holmen hos sin far og store bestefar.

Kong Håkon er kanskje den mest vellykkede monark Norge har hatt. Bak denne triumfen av en kongsgjerning, skimtes imidlertid et nesten tragisk liv. Alt som liten gutt, ble han kastet inn i maktspillet i hirden. Drap var ikke uvanlig for å fjerne politiske motstandere, selv barn. Han opplevde beleiringer og kamphandlinger og var en tid baglernes fang. Som konge, levde han med slagmarkens grusomheter helt fra trettenårs alder. Uten å ha møtt sin far eller bestefar, begge store menn og dyktige hærførere, var de hans målestokk alt som barn. I stedet for å få sitt livs kjærlighet måtte han ekte sin rivals datter. Svigerfarens gjentagende forsøk på å tilsidesette ham fram til oppgjøret i 1240, må ha vært en tung byrde. Han opplevde å miste fem av sine seks barn og et av to barnebarn. Spesielt tapene av den opprinnelig tronearving Håkon Unge og senere, hans sønn Sverre, synes å ha gått tungt inn på ham. I en tid da kongen nådde en høy alder med sine 59 år, skulle han også få kjenne savnet av alle de venner som stod ham nær og kjempet sammen med ham i de kritiske årene før 1240.

Sagaen forteller at alle syntes godt om kong Håkon når han var i godlage, men han var hard og fryktinngytende når han var vred. Slik blir vel ofte den som har levd under sterkt press det meste av livet. Samtidig ser vi at han ikke bare lett tilgav sine motstandere, men gav dem også en sjanse til å bli sine menn. Noen av hans mest hengivende riddere var da også tidligere baglere og ribbunger, som Arnbjørn Jonsson, Gregorius Andersson og Knut jarl. Alt dette og hans vilje til å ofre seg selv for å ta opp arven etter kong Sverre, forteller mye om hvordan denne mannen var støpt.

Til minne om kong Håkon den 4. Håkonsson (1204-1263).