Harnisk 1376

Å rekonstruere en stridsharnisk fra slutten av 1300-tallet byr på flere utfordringer. Som en ansatt på Royal Armouries i Leeds så treffende sa til meg, da jeg besøkte museet: ”En vaskelig periode å jobbe med da lite er bevart.”  Utstillingene både i Royal Armouries og Musée de l’Armée i Paris gjenspeiler uttalelsen. Nesten alt de har av rustninger, er fra andre halvdel av 1400-tallet eller senere.

De beste kildene vi har, blir derfor bevarte avbildninger og framfor alt riddernes effigys. Disse gravrelieffene er ofte fullskala skulpturer som viser den avdøde i full harnisk. Mange hevder med god grunn at dette er idealiserte avbildninger, likevel er det rimelig å anta at håndverkeren har prøvd å etterligne virkeligheten så langt det er mulig. Sluttproduktet skulle tross alt beskues av den avdødes familie, venner og bekjente som alle hadde god kunnskap om hans utseende, utrustning og harnisker generelt. Ved å sammenstille effigyen med de få funn som finnes, er det mulig å danne seg et bilde av hvordan deler av harniskene så ut sent på 1300-tallet.Selv valgte jeg gravrelieffet (effigyen) til ”The Black Prince” i Canterbury katedralen i England som utgangspunkt for min harnisk. Prinsen døde i 1376 og gravmonumentet ble laget kort tid etter, se bilde 2. Denne graven er en av de vakreste og mest detaljerte fra perioden. I tillegg er blant annet prinsens hjelm, jernhansker (gauntlets) og jupon/surcot (jakken han hadde over rutstninge) bevart og utstilt i katedralen.  Da harnisken skal brukes på arrangementene til Frilansene som tar for et leiekompani fra perioden 1397 til 1434, er pinsens hjelm byttet ut med en rekonstruksjon basert på Lyle bacinetten som henger i Royal Armouries, se bilde 3 til over til høyre. Med unntak av brystplaten som er dekket av surcoten, viser gravrelieffet et meget godt og detaljert bilde av platerustingen. Videre ser en ringbrynje på de deler av ben og armer som platerustingen ikke dekker, med unntak av hælen. Min harnisk er ikke like rikt dekorert som prinsens, da jeg skal forestille en ordinær norsk ridder.

I rekonstruksjonen av harnisken har jeg vært opptatt av å få den mest mulig korrekt fra innerst til ytterst. I dette arbeidet, har jeg tatt med meg ti år med erfaring i å bruke ulike typer rustinger i fotkamper og til hest. Skal du gå i harnisk over lengre tid, er vekt viktig. I kampsitasjonen er bevegelse en enda mer sentral egenskap.  Harnisken var ikke noe du kledde deg i bare for et raskt angrep. I kamp og når du oppholdt deg i fiendtlig territorium var det ofte behov for å bære harnisk over lange tidsrom. Ved Agincourt (1415) kjempet engelskmennene i timevis mot en overlegen fransk styrke. En kilde forteller at selv kong Edvard den først av England (konge 1272-1307) sov på bakken i full harnisk under et av sine felttog mot skottene, for raskt å kunne svare på et overraskelsesangrep. Det var også en nødvendighet å kunne komme raskt av og på hesten. Mitt utgangspunkt har derfor vært, at en god stridsharnisk er et optimalt kompromiss mellom beskyttelse, bevegelse og vekt. I følge utstillingen på Royal Armouries i Leeds veide en turneringsrustning fra midten av 1500-tallet i snitt mellom 45 Kg og 50 Kg, mens stridsrustningen hadde ca halve vekten, altså i underkant av 25 Kg. Da smedene på denne tiden hadde utviklet bedre og sterkere jernkvaliteter enn på slutten av 1300-tallen kan en anta at harniskene var noe tyngre i 1376.  Dårligere jern vil bety tykkere plater for å gi samme beskyttelse.  I 1376 var heller ikke platerustningen heldekkende noe som betydde større behov for å supplere plate med tyngre brynje.

Harnisker i denne perioden ble heller ikke masseprodusert. De ble laget for og tilpasset den enkelte ridder av håndverkere som ganske sikkert hadde sine særegenheter og yrkeshemmeligheter. En kan derfor anta at det fantes ulike løsninger. En kilde viser oss derfor et eksempel på hvordan harnisken var utformet og bygget opp men det betyr ikke at all harnisk var slik.

Bilde 4 nedenfor viser hvert kles og rustningslag som den totale rekonstruksjonen består av. Lengst til venstre står artikkelforfatteren kun iført lintrøye, brok og hoser. Borka en knelang vid bukse i lin, synes ikke da den er skjult av trøya og hosene. Hosene er buksebein med føtter som er festet i broka, lintrøya eller jakken/vesten som bæres utenpå. Over hosen trekkes panserhoser med påsydd brynje. Panser er betegnelsen på beskyttelsesklær laget av flere lag med lin. Tettvevet lin i mange lag, beskytter effektivt mot kutt stikk og demper slag. Mange kaller dette middelalderens motstykke til kevlar som brukes i moderen skudd- og splintsikre vester. I 1376 er det uvisst om det ble brukt hele brynjehoser eller som her, panserhoser med påsydd brynje under platebena.

Bilde 4, rekonstruert harnisk fra 1376, lag på lag, foto Astrid Kurås Onsrud

Platebena vi ser på harnisken fra 1376, har utviklet seg fra først knekopper og deretter leggskinner som ble spent fast overbrynjehosene. Effigyen har brynje i kneleddet der benet ikke dekkes av plater, se bilde 5 nedenfor, men svarer ikke på spørsmålet er om ridderne i 1376 fortsatt hadde en komplett brynjehose under platebena?

En del forhold taler i mot dette. Utprøving av rekonstruksjoner med full brynje over kneskålen og albuen,  viser at dette hemmer bevegelsen betydelig. Ringene hekter seg fast i de overlappene skjøtene mellom metallplatene i leddet og gjør at du må nappe til for å fullføre bevegelsen.  Dette kan være direkte farlig i en kampsituasjon og taler for at en ikke hadde brynje under platerustningens albue- og kneledd. Mindre brynje vil også redusere vekten, som ganske sikkert ble ansett som fordelaktig. Spørsmål om en i størst mulig gard unngikk brynje under platedelene i harnisken, er derfor relevant?  Praktisk kan dette løses ved at det sys inn linstykker i brynja for å holde den på plass der ringene er tatt bort. Det finnes noe materiell som viser at ridderen ikke har brynje under brystplata. I senere harnisker, fra noe ut på 1400-tallet, hvor ridderen har curass med både rygg og bryst av plate, ble det vanlig å sy brynje på rustningsjakka der det var åpninger mellom metallplatene. Dette antyder en utvikling i den retningen fra platerustingen begynte å utvikle seg på 1300-tallet, men det finnes ikke dokumentasjon som kan bekrefte en slik utvikling.

Effigyen viser ikke ringbrynje på føttene under sabatonene (platene som dekker føttene), se bilde 5. Jeg har likevel valgt ringbrynje her, da en ser dette på andre effigyer fra samme periode.

Både panserhosene og platebena holdes oppe av en linvest. Alternativt kunne panserhoser eventuelt brynjehoser og plateben festetes på innsiden av rustningsjakka. I stede for vest kunne en kort jakk (dublett) gjort samme nytte. Igjen skaper lite kildemateriale usikkerhet hva som eventuelt var vanligst. Er platebenas leggstykket (greaves), riktig tilpasset brukeren, vil leggen bære mye av tyngden. Hosebåndet (reima som sitter under kneleddet) vil på samme måte bære mye av vekta til panserhoser og brynjehoser.

Rustningsjakka (arming doublet) ridderen har under brynja, er som panserhosene, i flere lag med lin. Denne er en videreutvikling av pansertrøya eller aketonen som ble brukt under ringbrynja fra 1000-tallet. Før platerustningen kom, var den tykkere ,gjerne med et ulllag i midten for bedre å kunne absorbere slag og støt mot ringbrynja. Introduksjon av platerustning reduserer dette behovet og rustningsjakka synes å ha blitt tynnere med hovedfunksjon å være basis for rustingen over. På slutten av 1300-tallet mener mange at den i større grad ble formsydd for å gi økt bevegelighet. Rustingsjakken på bildet 4, er basert på en pourpoint (jakke) etter Charles de Blois som døde i 1364. Uttesting av rustingsjakker i ulike fasonger, bekrefter at denne type utforming gir langt bedre bevegelighet i harnisken fra 1376 enn mer tradisjonelle fasonger som ble brukt på 1200-tallet. På 1300-tallet er snøring, knapper og spenner like vanlig. Her er snøring valgt fordi den i motsetning til knapper og spenner ikke stikker ut og kommer i veien.

Ringbrynja strekker seg midt ned på lårene og overlapper rustingsbena. Området fra midjen til lårene er en av harniskens store svakheter. Kilder viser at ridderen ofte bar et ekstra brynjeskjørt nedenfor brystplata for å gjøre denne delen av kroppen mindre sårbar. Halvlange brynjearmer var vanlig og kan ses på mange gravrelieffer (effigyer).  Om brynja dekket utsiden av albueleddet og overarmen er samme ubesvarte spørsmål som vi hadde i forhold til kneetleddet, se over. Både bevegelse og vekt vil forbedres uten brynje innefor albueleddet. Tykkelsen på effigyens platearmer og spesielt overarmene men også albuene, antyder at det ikke er plass til både ringbrynje, rustingsjakke og andre klær, se bilde 6 over. Samlet kan dette tyde på at ringbrynja ikke bare er kortermet, men fraværende der albue og overarm dekkes av platearmen. Alternativt kan en hevde at håndverkerne laget armer og ben på gravrelieffene tynnere en de egentlig var, fordi de dette var tidens ideal (mote).

Rusting som dekker prinsens torso er godt skjult av jakka (surcoten/juponen) han har på seg. Det finnes imidlertid mange kilder som viser at det var vanlig å ha full brynje med en relativt kort brystplate (curass) utenpå, som rekonstruksjonen viser. Ryggen beskyttes derfor kun av brynje og rustningsjakka under samt juponen, se bilde 8. Først helt mot slutten av 1300-tallet får curasset ryggstykke og deretter et metallskjørt (tasset).

Juponen (surcoten) på prinsens gravrelieff er uten armer. Den bevarte juponen som henger i katedralen er derimot kortermet.  Denne er et av de eldste bevarte plagg som har vært brukt sammen med harnisk og er slik sett en meget interessant kilde, se bilde 9. Juponen har tre funksjoner. Den første er å beskytte den kostbare harnisken mot vær og vind. Utsiden vil normalt bestå av ull eller silke som her. Innefor har den flere lag lin. Dette gjør at den også fungerer som beskyttelse spesielt i forhold til sårbare områder som mage, rygg og armhulene. Den siste funksjonen var å vise ridderens identitet. Våpenskjoldet er personlig og kun båret av eieren.  På den ene siden var det praktisk i kamp at mennene kunne identifisere både hverandre og lederne ut fra våpenskjoldene de bar på klærne. I tillegg var våpenskjoldet en livsforsikring. Var du rik, ønsket en fiende primært å ta deg til fange, framfor å drepe deg. Viste våpenskjoldet at du var formuende, ville de som eventuelt nedkjempet deg, foretrekke å ta deg til fange i stedet for å gi deg nådestøtet.

Hjelmen er en standard hundefjesbacinett basert på Lyle bacineten som henger i Royal Armouries i Leeds. Aventailen, ringbrynja som henger fast i hjelmen, er foret med flere lag lin og vil gi ekstra beskyttelse til hals og de deler av skuldrene som ikke er dekket av plateskuldre og curass. Innmaten i hjelmen er i lin og basert på illustrasjoner fra 1400-tallet som ligner mye på de løsninger vi fortsatt bruker, se bilde 10. Tross små glugger i visiret, ser en, fra hesteryggen, overraskende bra med dette nede. Det betinger at bacineten er godt tilpasset brukeren. Spesielt sidesynet men også bakkesynet de nærmeste meterne blir imidlertid dårlig. Til fots med mye aktivitet rundt deg, vil det være vanskelig å orientere seg godt med visiret nede. Dette er nok årsaken til at visiret mest ble brukt på turneringsbanen, mens i feltslag ble visiret tatt av eller holdt åpent. Ved høy fysisk aktivitet blir det også betydelig tyngre å puste med visiret nede. Personlig ville jeg lukket visiret ved framrykning mot eksempelvis bueskytter, men åpnet så snart nærkampen begynte. I denne perioden fantes fortsatt ingen låsemekanismer for å feste visiret i en bestemt posisjon. Derfor må det strammes så fast til hjelmen i hengslingen, at det blir stående av seg selv i den posisjonen det skyves til.

Prinsens originale harniskhansker (Gauntlets) som henger ved graven hans i Canterbury katedralen, er i messing. Rester av gauntlets fra samme periode som er utstilt i Royal Armouries er smidd av jern, se bilde 11. På grunn av my bruk i forbindelse med våpentrening, er gauntlets til min harnisk laget i rustfritt stål, se bilde 12. Fingrene er små metallplater som er festet overlappende, sammen på ei lærreim i fingrens lengde. Lærreima er så sydd på en ordinær hanske. Disse gauntletene har en skinnhanske innvedning. Antakelig var det minst like vanlig å bruke en linhaske inne i gauntleten.

Det er viktig å sy den innvendige hansken godt til lærremmene som fingerbeskyttelsen er festet til. Ideelt sett bør fingrene nøstes fast fra tuppen og ned mellom det innerste fingerleddet og knoken. Dette gjør det enklere å bøye fingrene og gir et godt og stabilt grep rundt våpenet. Førligheten blir faktisk nesten like god som om du kun var iført en ordinær hanske. En vekt på 755 gram i tillegg til vekten av våpenet påvirker likevel hurtighet og utholdenhet.

I forhold til våpnene som var tilgjengelig på slutten av 1300-tallet, vil et slikt harnisk gi meget god beskyttelse. Brukeren vil være tilnærmet hundre prosent beskyttet mot hugg og stikk fra sverd. Motstanderens mulighet er å få sverdspissen under hjelmens aventail og inn i halsen, opp i skrittet eller bore den gjennom svake punkter på kroppen som kun er dekket av brynje, eksempelvis armhulene. Ansiktet var alltid et sårbart punkt dersom ridderen valgte å holde visiret oppe for å ha best mulig syn. Piler med bodkin (syllignende) spisser vil trenge gjennom brynja og med gode treff kunne slå gjennom platene, men sannsynligheten er stor for at den buede formen på platene vil få pilen til å skli av i stedet. Kvaliteten på metallet som kunne variere mye, hadde selvsagt stor betydning. Stikk fra spyd vil ha samme effekt som pila, men en solid treffer fra en rytter med lanse vil nok relativt lett slå gjennom selv de beste harnisker. Påleøkser, langskaftede våpen med en kombinasjon av spyd, øks og hammer i tuppen, var det mest effektive mot harniskkledde menn i bakkekamp. Uansett under kamp til forts, gikk det stort sett på å få veltet eller slått motstanderen over ende. Var han rik tok du ham til fange, var han ikke verdt en høy løsepenge, stakk du ham til døde med en dolk mot ansiktet.

På alle gravrelieff fra denne perioden bærer ridderne et dekorert metall belte lavt på hoftene, se bilde 13. Planen for min harnisk er å støype tinnplater med kors og gaupehoder som våpenskjoldet, og montere disse annenhver på et lærbelte. Ved første øyekast kan det synes som ridderen bærer sverd og dolk i dette pyntebelte. Det henger imidlertid så langt nede på hofta at selv egenvekten vil gjør at det siger av juponen. Sverd og dolk var derfor antakelig festet i et belte som henger under juponen ved hjelp av reimer som enten hang nedenfor kanten på juponen eller kom ut gjennom åpninger i denne. Igjen er kildene vage, men jeg har brukt sistnevnte løsning, se bilde14.

Det vanligste spørsmålet folk stiller om harnisker er hvor mye de veier. Gamle Hollywoodfilmer har gitt mange inntrykk av at harnisker var så tunge at ridderen måtte heises i sadelen. Kilder fra middelalderen forteller derimot at ridderen hoppet i sadelen i full harnisk. En beskrivelse forteller om ridderen som gjør salto iført full rustning, dog uten hjelm. Hvordan hadde det vært mulig å få tusenvis av riddere i sadelen under de store slagene som Crécy (1346) og Poitiers (1356) dersom en og en måtte heises opp? Harnisk veier, men den er ikke så tung som folk tror. Selv om harnisken stadig ble mer omfattende, sank likevel vekten gjennom middelalderen. Årsaken var at metallet ble stadig bedre. Mot slutten av 1300-tallet var en kommet et stykke i forhold til herding. Sterkere metall betyr at plantene ble tynnere og lettere. Kvaliteten var selvsagt høyst varierende i den tidens håndverkssamfunn.  De best håndverkerne visste da som nå sin verdi og kun toppsiktet i samfunnet hadde økonomi til det beste. Ser en eksempelvis på brynje som har vært brukt siden antikken, er variasjonen i kvalitet og vekt betydelig. Desto mindre diameter ringene i brynja har, jo tynner kan de være. En brynje med 6mm ringer, vil eksempelvis veie 20% mindre enn en med 8mm. En herdet brystplate kan veie opp til 50% mindre og gi like god beskyttelse.

Tabellen  over viser noe teknisk informasjon om harnisken, blant annet vekt. Den samlede harnisken veier ca 38Kg. I den sammenheng bør en merke seg at over 40% av vekta er brynje og linpanser. Selve platerustingen veier 21kg inklusive aventailen til hjelmen. Royal Armouris anslår gjennomsnittvekten på en stridsharnisk fra ca år 1500 til 25Kg. Ser en bort fra ringbrynje og at 1500-talsharnisken har mer plate rustning, synes tallene å stemme relativt godt. Utvikling i metallteknologi og spesielt utviklingen av tidlige ”stål” varianter, bidro også til letter harnisker gjennom 1400-tallet.

For hesten og ridningens del har jeg gjort en del tilpasninger i min harnisk (spesielt brynja og platearmer) som reduserer vekten til 32Kg. I sadelen veier jeg dermed i underkant av 110Kg. For ordens skyld har jeg ingen problemer med å komme opp på hesten på egenhånd dersom jeg har en liten skammel å stå på. Harnisken som er spesialtilpasset meg er god å bevege seg i selv i ulent terreng. Ved fall, er det ingen problemer med å komme seg raskt på bena. Middelalderens riddere var i tillegg trent opp til å kjempe i harnisk til hest og fots fra syvårs alder, se bare hva Kongespeilet fra midten av 1200-tallet sier om dette. Dagens moderne soldatutrusting med kroppsbeskyttelse, våpen, ammunisjon og annet utstyr har også betydelig vekt.

Det kan diskuteres om harnisken var enda tyngre enn rekonstruksjonens 38 Kg. Den originale Lyle Bacineten i Royal Armouries veier eksempelvis til sammenligning 7,12Kg mot 4,5 Kg i rekonstruksjonen. En av årsakene er at den har en noe større avetail. Resten må være tykkere metall. En haubergon med større ringer eksempelvis 8mm som er mye brukt i rekonstruksjoner vil veie drøyt 20% mer enn 6mm. Full brynje under plate ben og armer, vil også gi vekt økning på 5 til 7 Kg. En og enhalvhånds sverdet på 1,5Kg er 2-300 gram tyngre enn et skarpslipt kampklart sverd. Totalvekten for full stridsutrustning på slutten av 1300-tallet synes derfor å ligge mellom 35 og 40 Kg.

Sommeren 2011 kom det en engelsk artikkel som hevdet at undersøkelser som var gjort i samarbeid med Royal Armouries i Leeds, viste at for tunge harnisker var årsaken til blant annet franskmennenes nederlag ved Agincourt. Royal Armouries selv sier imidlertid at de ikke støtter en slik konklusjon og at de ikke deltok i undersøkelsen, men kun lånte ut utstyr.

Harnisken som er presentert her har vært under utvikling over en femårsperiode. Flere av komponentene er blitt skiftet ut og nye har kommet til under veis. Om den nå er ferdig, så snart prybelte som skal henge over hoftene er på lass, er umulig å si. Stadig dukker ny informasjon opp som vil bety korreksjoner og endringer. Bruk og uttesting spesielt over lengre tidsperioder, vil gjøre det samme. Antakelig vil aldri rekonstruksjonen bli ferdig. Dessuten må hesten både ha chafrón (hjelm) og crinet (nakkebeskyttelse).

Se også Ola Onsruds artikkel – Rustning – 27.desember.2011

Advertisements

2 comments

  1. Veldig interessant artikkel Ola, jeg har lest den et par ganger nå! Jeg er ekstremt imponert over arbeidet du har lagt ned, men undrer litt over bruken av ordet rekonstruksjon i denne sammenheng da du har gjort mye endringer utifra ditt egentlige forbilde.

    Og jeg synes nettopp dette med bruken av fagbegreperer er interessant og viktig i historieformiddling. Dette kan jo ikke sies å være en autentisk rekonstruksjon, jeg trur jeg ville brukt ordet parafrase. Eller en historisk konstruksjon utifra et forbilde.

    Jeg synes artikkelen som sagt er meget god, men blir veldig usikker på din bruk av ordet rekonstruksjon.

    1. I forholdt til min harnisk fra 1376 er det ikke gjort mange endringer fra effegyen til the Black Prince. Egentlig er det snakk om to forhold, det ene er brynje under sabatonene og det andre er hjelmen. Begge endringer er imidlertid i tråd med andre kilder fra samme tidsperiode. Jeg hevder heller ikke å ha laget en etterligning (rekonstruksjon) av denne effigyen men at jeg har gjenskapt en harnisk fra 1376 basert på flere kilder med the black prince effigy som hovedkilde. Hva en skal kalle dette vet jeg ikke! På et TV-program nylig var de ute å seilte med et skip som var bygd slik en antar at det første skipet som fraktet norske imigranter til USA så ut. Da TV-reporteren kalte dette en modell, korrigerte historikeren som var med ham og kalte skipet en rekonstruksjon da det var et forsøk på å gjenskape skipet slik de antok at det hadde sett ut basert på tilgjengelige kilder om skip og skipsbygging afra denne tidsperioden.

      Nå er jeg mest ute etter å formidel det jeg har funnet ut gjennom et langt og nidtidig arbeid til folk flest og har derfor ikke vært spesielt opptatt av nyansene i ordbuken slik en profesjonell historiker antakelig vil være. Tror heller ikke det har særlig betydning for innholdet eller budskapet jeg forsøker å formidle.
      I følge Store Norske Leksikon betyr rekonstruksjon, det å rekonstruere, gjenoppbygging, restaurering, omdanning; rekonstruert modell. Mens rekonstruere beskrives som å gjenoppbygge, sette i stand; omdanne (foretak, regjering osv.); vise ved tegning, modell el.l. hvordan f.eks. bygning, plante eller dyr opprinnelig så ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s